GID-klinikken påstår at de samarbeider med primærhelsetjenesten og distriktspsykiatrien, og henviser folk tilbake dit ved avvisning. Det er ikke sant. LLH får en del telefoner fra fortvilte leger som har pasienter som nektes behandling ved GID-klinikken. Det er vanskelig å gi dem gode råd, ettersom det som kan hjelpe pasientene (bl.a. tilgang til hormoner) kan skape trøbbel for legen.
For et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle ønske at helsevesenet gjorde med meg da jeg fikk avvisningen. Mitt helt ærlige svar er at jeg, slik tingenes tilstand var og er, ville foretrukket å bli lagt i kunstig koma til forholdene for kjønnsbekreftende behandling ble bedre. Det er det neppe noen som ville hatt samvittighet til å gjøre. Samtidig er det den sikreste måten å hindre at folk tar livet av seg. For svært mange er det å nektes behandling ved GID-klinikken det verste de kan forestille seg. Det etterlater oss uten håp.
Jeg tror det er mange elementer som gjorde at jeg tross alt overlevde:
- støttende familie og venner
- sterk psyke
- gode mentale strategier for å hindre sammenbrudd
- alder og erfaring med nederlag
- trygghet fra barndommen
Dette kan man slett ikke forvente av alle transpersoner.
Så hvilket råd kan jeg gi? At det alltid finnes et bittelite håp og det er man nødt til å klamre seg til.
- Det finnes håp om at forholdene på GID-klinikken skal endre seg.
- Det finnes muligheter for å få tak i hormoner, noe som for de fleste vil lette situasjonen og dempe desperasjonen.
- Begynn med å spørre legen din. Du kan være heldig.
- Be om hjelp.
- Bruk de kontaktene du har.
- Skaff deg nye. Delta i forum for transpersoner, hvor du kan få tips og konkrete råd.
- Vær åpen om hvordan det føles.
- Ha kontakt med psykolog som tar deg på alvor.
59.922775
10.736616
Tarald Stein 