Enakter
Roller:
Kroppen
Psyken
Fornuften
Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.
Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?
K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?
P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!
K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!
P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.
Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.
P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?
F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?
P&K i kor: Nei!
Fornuften: (snur ryggen til og går)
Tarald Stein 