Mine slektsforskningsvalg

Det følgende er både a) en veiledning til bruk av mitt slektstre og b) ideer til din egen slektsforskning.

Hva jeg forsker på

Direkte aner bakover og deres barn. Noen ganger finner jeg interessante historier som går litt utover det, som Petras uekte barnebarn eller henrettelsen på Voss i 1731. Ettersom jeg ikke tror genene styrer alt, kan jeg også komme til å utforske fosterforeldre til mine aner (men foreløpig har jeg ikke gjort det.

Personnavn

Kvinner registreres med pikenavn, altså det hun ble døpt. Andre navn bør legges inn i notater eller i egne felt (men det har jeg ikke vært flink til så langt).

Alle registreres med navnet på gården der de ble født, etter patronymet. D.v.s. at Peder sønn av Knut født på gården Grytting vil få etternavnet «Knutsen Grytting». (Man kan velge å føre patronymet som del av fornavnet, men jeg synes det ser rart ut.)

Jeg har valgt å modernisere mange fornavn. Her er det vanskelig å være konsekvent, så det ville kanskje vært enklere å bruke navnet slik presten (eller klokkeren) skrev det ved dåpen. Uansett er det blitt sånn at Knud blir til Knut her. Men jeg må innrømme at jeg er svak for enkelte arkaiske former som jeg bruker likevel. Egentlig tenker jeg at det spiller mindre rolle – de fleste navnebærerne i slekta var uansett analfabeter.

Derimot bruker jeg endelsene «-sen» og «-datter». Mange bygdebøker bruker «-son» men det føles ikke riktig for meg (det høres svensk ut). Et alternativ vil være å forkorte Nilsen til Nilss. og Nilsdatter til Nilsdtr. – da unngår man hele problemet.

De som har et etablert familienavn, som Colombo, Kofoed eller Hansen får selvsagt beholde det. I mange tilfeller tar jeg meg den friheten å legge til patronym hvis det er fare for forveksling (f.eks. heter ofte farfaren det samme som eldste sønnesønn, men den første får da patronymet Hansen, mens barnebarnet får Knutsen).

Generelt sett har jeg valgt å holde meg nær det som er mitt dagligspråk.

Gårds- og stedsnavn

Når jeg fører inn hvor de ble født og døde, bruker jeg gårdsnavnet slik det skrives i dag (unntaket er bygater, der forholder jeg meg til det originale). Jeg sjekker det på 1881, og da får jeg også en bedre forståelse av avstand, landskap og geografi.

Når jeg setter gårdsnavnet som etternavn fører jeg det slik det ble skrevet på den tiden. Det gjør jeg litt fordi jeg slurver mye med å notere alternative stavemåter, så det hender at jeg velger den som er mest forskjellig fra dagens, bare for å huske det. Det kan være nyttig når man skal søke det opp senere.

Jeg synes det er vanskelig med endrede kommunegrenser. Foreløpig har jeg ikke kommet fram til den ideelle måten å føre det på. Ei stund førte jeg bare slik det er i dag. Så la jeg til den gamle kommunen i tillegg til den nye. Men det kan fort skape forvirring. For eksempel finnes det et sted som heter Grytting både i Sortland og Hadsel. Tidligere tilhørte begge stedene Hadsel. Det motsatte er kanskje vanligere; at små enheter er slått sammen til større. Jeg forsøker å gjøre det så spesifikt som mulig, og vil legge inn koordinater etter hvert (1881 er et bra verktøy til å finne koordinater også).

Kilderegistrering

Jeg har valgt å legge alle kilder i notater. Fordelen er at de eksporteres enkelt til Geneanet, hvor jeg presenterer mitt slektstre online. Slik at linkene fungerer. De fleste av mine kilder er registrert med linker. Det er selvsagt et sårbart system, men for Norge hvor alle kirkebøker er gratis tilgjengelig på nett og stadig flere søkbare, vil det ikke være en katastrofe om linkene slutter å fungere. Jeg har vage planer om å samle bilder av alle originale kirkebøker på egen maskin, men det er ikke realisert så langt. Så lenge jeg noterer nøyaktig dato for dåp,fødsel, vielse, død og begravelse, bør det være ganske lett å finne dem igjen i et nytt system.

Min største unnlatelsessynd når det kommer til kilderegistrering er at jeg ikke har ført opp alle de fysiske bygdebøkene jeg har brukt. Generelt er derfor alle opplysninger som ikke er kildebelagt hentet fra bygdebøker. En del steder har jeg notert hvilken bok det er snakk om, men ikke overalt. Heldigvis gjøres stadig flere bygdebøker tilgjengelig gjennom Nasjonalbiblioteket og da legger jeg inn direkte linker dit.

---

Egentlig anser jeg meg ikke som særlig systematisk anlagt. Jeg tar ikke mål av meg om å produsere noen slektsbok. Det jeg samler inn og setter sammen kan derimot fint danne grunnlaget for evt. slektningers ønske om mer systematikk. Selv om jeg ikke har noen interesse av å komme i kontakt med nålevende 13menninger o.l., er det bare hyggelig om det jeg gjør kan brukes til det formålet av andre. Det hadde vært morsomt å finne ut at jeg er i slekt med mine nærmeste venner (jeg anser dem uansett som familie, så litt blodsbånd hadde ikke gjort vondt). Kanskje det blir et fremtidig prosjekt.

Denne posten er basert på Cathrine Apelseth-Aanensens bloggpost «Hva jeg skulle ønske at jeg visste før jeg begynte med slektsforskning«.

Mine navn

BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.

Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.

Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.

Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok.  I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.

Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.

I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.

Trans-etikette for media

I de aller fleste tilfellene er dette så enkelt som å spørre intervjuobjektet om hvilket pronomen de foretrekker, hvilket navn de bruker og hvordan de definerer seg selv.

Her har jeg satt opp en veiledning for de tilfellene der det ikke er mulig:

Å være transvestitt er ingen legning eller seksuell orientering. Derimot handler det om å ønske eller ha behov for et annet kjønnsuttrykk (klær, frisyre, kroppsspråk o.s.v.) enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. Det vanligste er at en heterofil mann ifører seg dameklær.

Å være transseksuell (av diagnosen transseksualisme, også kjent som gender identity disorder eller kjønnsidentitetsforstyrrelse) har også veldig lite med seksualitet å gjøre. Derimot betyr det å ha en annen kjønnsidentitet enn det som er vanlig blant mennesker med samme type kjønnsorganer. En del mennesker i denne kategorien trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er veldig vanskelig å få i Norge, noe jeg har skrevet ganske mye om her på bloggen.

Mellom disse to gruppene finnes en mengde andre kjønnsvariasjoner. Jeg bruker derfor begrepet transpersoner som et samlebegrep i offentlig/politisk sammenheng.

Generelt gjelder regelen om at personer iført sminke, såkalte «kvinneklær», feminine smykker o.s.v. skal omtales med pronomenet «hun». I mange sammenhenger vil en slik person omtales om transkvinne eller mtf (=male to female).

På samme måte skal personer med et mannlig kjønnsuttrykk omtales med mannlig pronomen. Bruk det navnet som personen presenterer seg med. Det kan gi en pekepinn om hva som er riktig pronomen.

Når det gjelder transpersoner som er foreldre kan det virke forvirrende på mange at noen kan ha en mor som er mann eller en far som er kvinne. Årsaken til at en del transpersoner ikke ønsker å skifte foreldre-benevnelse er som oftest et ønske om å redusere tapsfølelsen hos barnet eller barna. Dette bør media respektere.

Til slutt: Det er lov å bruke hodet og sunt vett. Vær gjerne kritisk til enkelte transpersoner som prøver å definere andre transpersoner med nedsettende ordvalg.

P.S. Kom gjerne med forslag til hva som bør med i denne oversikten!

Hva skal firmaet hete?

Jeg har innsett at det er på tide å opprette et enkeltmannsforetak. I alle fall er det like greit å gjøre det først som sist. Dagfinn mente at det selvsagt burde hete «Framandkar». Det er bare det at det skal ha med etternavnet mitt i firmanavnet. Jeg veit at det er mange som markedsfører firmaet uten eget etternavn, selv om det står i alle registre. Jeg kunne altså registrert «Framandkar Tarald Stein» og så bare brukt «Framandkar». Men det er jo også det at jeg skal skrive flere bøker. Og jeg er ikke sikker på om «Framandkar» er et bra navn på et firma, uansett hvor bra det var på boka.

«Tarald Stein – Foredrag og forfatteri» er selvsagt også en mulighet. Veldig beskrivende for det jeg driver med, men rett og slett kjedelig.

Så slo det meg at etternavnet mitt er veldig anvendelig i en slik sammenheng. Man kan se for seg finurlige (og til dels komiske) firmanavn som «Steinsprang», «Steintavla», «Steinbrudd», «Steinbit», «Steinrøys», «Steinsprut» o.s.v., om nødvendig med bindestrek og horribel orddeling for å tilfredsstille byråkratene. Men er det det jeg vil??!

Derfor spør jeg dere, ærede blogglesere: Hva bør jeg kalle firmaet mitt?