Nice på impuls

Om ei uke drar jeg til Nice! Jeg har lenge hatt veldig lyst til å oppleve våren der, og da jeg så et tilbud på flybilletter klarte jeg ikke å holde meg. Egentlig har jeg ikke økonomi til å være så impulsiv, men jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.

Det blir tredje gang jeg er i Nice og fjerde opphold i Frankrike. Nice var den første byen jeg besøkte utenfor Skandinavia da jeg dro dit med franskklassen på videregående i 1992 (eller -93?). Det andre besøket i byen var med dattera mi i forfjor. Denne gangen skal jeg først og fremst utforske området rundt byen ved hjelp av tog (og litt buss). Det blir første gang jeg prøver Airbnb utenfor Cuba (tryggere der hvor alt fulgte statlige standarder), og skal bo litt utenfor sentrum, om enn ikke tilstrekkelig landlig for min smak.

Jeg har ikke låst meg til noen faste dager, men håper å ta både Train des Pignes (til Fugeret) og Train de Merveilles (til Tende). På tilbaketurene vil jeg hoppe av i ulike landsbyer som virker interessante (hhv. Saorge og Toet-sur-Var/Villars/Plan-du-Var) og gå litt tur der, før jeg tar neste tog videre. Langs jernbanens hovedspor langs kysten, vil jeg reise til en liten landsby vest for Nice som sjelden ser turister, Les Arcs, og gå derfra til Trans-en-Provence (bare p.g.a. navnet). Landskapet der er helt annerledes og kanskje finnes det andre sneglearter der enn i fjellene der de andre togene går. Her er det mer dyrkbar mark, mer typisk jordbruksland, så det blir spennende å se.

I tillegg vurderer jeg en tur til Saint-Jeannet og Vence, hvis jeg ikke for lengst har fått nok av fjell og små landsbyer fra middelalderen. Dit må man ta buss, men det er ikke særlig langt fra Nice. Erfaringsmessig kommer jeg til å tilbringe minst et par dager ganske i ro i Nice, kanskje til og med innen den kjedelige bydelen jeg skal bo i. Jeg trenger sånne oppladningsdager.

Jeg gleder meg veldig til å få en sniktitt på våren, til å se franske snegler igjen og oppleve mye storslått natur. Jeg elsker å gå meg bort i trange gater, aller helst uten andre turister. Selv om franskmennene er kjent for å spise snegler, får de fleste krype i fred. For meg vil Sør-Frankrike alltid være stedet hvor jeg for første gang så større snegler enn jeg var vant til fra Vestlandet. Au revoir!

Cuba del 2: Trinidad

Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.

Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.

Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:

Vi ble kjørt den korte veien fra Trinidad i en gammel russisk lastebil, en ganske vanlig busstype på landsbygda.

Landskap med papyrus.

Hva er det som henger her – stalagtitter? Nei, det er vepsebol! De fleste er riktignok gamle og ubebodde, og såvidt jeg skjønte har hvert individ sitt eget bol. Jeg holdt meg likevel på respektful avstand.

Denne firfisla så jeg flere av. Fascinerende skapninger! Cuba har svært mange ulike øglearter, og mange av dem finnes ingen andre steder enn her. De satt litt mer i ro enn sommerfugler og fugler (førstnevnte ga jeg opp å fotografere allerede i Viñales), og ga meg god fototrening.

På Cuba bor termittene i trærne og ser mer ut som vepsebol enn tuer.

Denne planta, som vokste rett på steinen, hadde også vært et supert innslag i terrariene.

Jeg så massevis av små planter jeg gjerne skulle hatt i terrariene mine, som denne bregna og mosen (Selaginella sp.?) ved siden av.

Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.

Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).

Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

Seler og andre dyr i nærområdet

Jeg bor i en by. Det er det stort sett ingen tvil om. Det hender likevel at jeg får følelsen av å bo på landet fordi dyrelivet her er ganske rikt og annerledes enn jeg er vant til.

De siste to dagene har vi kunnet se levende seler som soler seg på isen, ca 200 meter fra bussvinduet på vei hjem om ettermiddagen. Jeg har aldri sett ville seler før.

Hver vinter er det spor etter harer i snøen i hagen. Den første våren jeg bodde akkurat her, så jeg en hare med vinterpels like utenfor stuevinduet. Snøen hadde akkurat smelta, men haren var fortsatt i vinterpels. Seinere har jeg sett hare nesten hver av de 4 vintrene jeg har bodd her.

Den første gangen jeg så reinsdyr fra bussen ga meg en lignende opplevelse. Det framkalte en følelse av surrealisme. Livet mitt er vanligvis så urbant og lite i pakt med naturen. Og jeg savner ikke naturen, men trives i min urbane boble. Men så ser man seler gjennom bussvinduet, harer i hagen, reinsdyr på veien og skillet mellom by og land virker så kunstig.