OL i homofobland

Jeg har blanda følelser i forhold til OL i Sotsji og protestene mot det. For det første er jeg egentlig imot OL og alt dets vesen uansett hvor det arrangeres, og føler derfor ikke at jeg har noe grunnlag for å kritisere akkurat dette OL. Samtidig har OL-arrangementet åpna medias øyne for de menneskerettighetsbruddene som foregår i vårt naboland, og det er jo bra.

En del krever at deltakerne skal være menneskerettighetsforkjempere. Da steiler jeg. Det ville være en tabbe, tror jeg, å tillegge toppidrettsutøvere autoritet utenfor skisporet. Det burde være nok å høre et tilfeldig valgt intervju med en idrettsstjerne eller se alle transfobiske, homofobe eller rasistiske uttalelser som har kommet fra diverse idrettsstjerner opp gjennom åra. De er ikke stjerner på grunn av sin refleksjonsevne eller demokratisk valgt – de er stjerner fordi de har en kropp som kan konkurrere med de beste kroppene i verden om lengst og raskest. Og jeg har mine sterke tvil om hjernekapasiteten i bransjen. Jeg er dypt skeptisk til kroppsfokus og prestasjonsjag, og mener at dyrking av idrettsstjerner er et tegn på sivilisasjonens forfall. Riktignok får hver idrettsstjerne lønn som flere akademikere til sammen, men å kreve at de skal produsere fornuftige meninger på toppen av idrettsprestasjonene er nok å forvente for mye. De fleste uttalelsene fra OL-deltakere selv støtter dette synet.

Det virker umiddelbart mer fornuftig å avkreve statsministeren et sterkere engasjement for menneskerettigheter, men store forhåpninger kan ikke knyttes til Solberg heller, selv om rollen hennes burde tilsi det. Akkurat det er kanskje heller uttrykk for at store forhåpninger ikke kan knyttes til det norske folk, og at folket har valgt en statsminister som gjenspeiler folkesjela. Det er nesten så man vurderer å søke politisk asyl i USA (og det sier ganske mye).

Tross vår hjemlige debatt om hvem som burde si hva og delta hvor og påfølgende engasjement for homofiles rettigheter, blir jeg deprimert av fokuset på OL. Jeg mener at selve sportsarrangementet er nasjonalisme, kroppsfokus og (sterkere enn noen gang) hjernedød underholdning. Hvis man blander menneskerettigheter inn i den miksen blir det fort kulturimperialisme. Hvordan homofiles rettigheter misbrukes av stormakter har jeg skrevet om før.

I tillegg kommer det faktum at det ikke bare er homofile som undertrykkes i Russland. Mange frivillige organisasjoner der har opplevd å bli stempla som spioner fordi de mottar støtte fra utlandet. Urbefolkningene ser ut til å være spesielt utsatt. Og som i mange andre land kan urbefolkningenes rettigheter også har mye å si for transfolk. Flere urbefolkninger i Sibir har tradisjoner for (minst) tre kjønn, der kjønnsoverskridende sjamaner var ansett å ha større krefter enn andre (en ganske vanlig oppfatning i sjamanistiske kulturer). (Wikipedia gir en grunnleggende innføring i det tredje kjønn rundtom i verden, se også dette kartet).

OL i Sotsji kunne kanskje endret mitt syn på idrett hvis en haug deltakere hadde uttalt seg utvetydig for menneskerettigheter, sponsorer hadde kansellert støtten, IOC hadde fratatt Russland arrangementet el.l. Når ingenting av dette skjer, styrker det bare min negative oppfatning av hele sirkuset.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.