Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.

Les videre

Guttejenter

Hvis noen ville hatt fordeler av å identifisere seg som guttejente, er det meg. Hvis jeg hadde holdt meg til den tradisjonelle guttejente-fortellinga under utredninga på GID-klinikken, ville jeg kanskje fått riktig diagnose og dermed også behandling.

Men jeg nekta. Les videre

Narrativ motstand

Jeg føler motstand mot ideen om en sammenhengende fortelling, altså at historier kan henge sammen, utgjøre en enhet. Enda sterkere er motstanden mot å forme virkeligheten etter et slikt mønster. Det ville være å tvinge et kreativt kaos inn i et kosmos av regler og sammenheng.

Aller sterkest er motstanden mot å forme min egen historie, min biografi og i siste instans mitt selv, inn i et mønster. Enten dette mønsteret er språket eller den tradisjonelle transkjønna historia. Jeg har forsøkt å passe inn og jeg er lei.
Les videre