Fett

«Hvilke forandringer merka du først etter at du begynte med testosteron?»

Dette spørsmålet får jeg av og til. Det jeg gleda meg mest til, var at stemma mi skulle bli mørkere. Men det første som skjedde, var at fettet på kroppen min begynte å flytte på seg. Rumpa ble mindre, låra ble mindre, ja alle kroppsdeler minka i volum på ganske kort tid. Bortsett fra magen. Mens mine 15-20 ekstra kilo tidligere var spredt i et ganske jevnt lag over hele kroppen, har de fleste nå slått seg til ro på magen.

Mange transmenn blir bitt av treningsdilla. Musklene blir større med testosteron, de syns mer og kan trenes til å løfte mer enn før. Jeg ble aldri bitt av den basillen. Faktisk er jeg mindre aktiv nå enn før jeg begynte på testosteron. Likevel ser det ut som jeg har litt muskler. Før var de mindre markerte musklene dekka av fett, så avsløringa av at de fantes kom ganske overraskende.

Selv om jeg aldri ble noen kroppsbygger, liker jeg synet av leggene (som ser ut som jeg spiller fotball), hendene som avslører beinstrukturen under huden, fingrene som ikke lenger ser ut som pølser og et ansikt med mer markerte trekk. Stort sett plager det meg heller ikke at jeg har mage. Den passer til meg, ganske enkelt.

Jeg hadde hørt og lest om omfordelinga av fettet som skjer når man begynner på testosteron, men ingenting kunne forbredt meg på å oppleve det selv. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle gjøre så stor forskjell. Jeg trodde dessuten at det var noe som skulle skje langsomt, litt etter litt. Tvert imot merka jeg forandring etter bare noen uker. Det var som om fettet var isen som dekka landmassene og langsomt trakk seg tilbake for å avdekke den mannskroppen som liksom alltid hadde vært der. Samtidig var den kroppen som ble avdekka en annen enn den jeg så i speilet i min kortvarig tynne periode (takka være høyt stoffskifte). Det var plutselig noe maskulint ved den, uten at det var så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den mer maskulin.

Derfor vil jeg plassere omfordeling av fett øverst på lista over undervurderte effekter av testosteron.

Oppgjør med gym-doktrinene og ettårs treningsjubileum

Vi lærte mye rart i gymtimene på skolen. Selv fikk jeg bl.a. forsterka min opposisjonstrang og mitt distanserte forhold til kroppen. Jeg lærte at alt som var gøy eller godt var usunt (unntatt sex, for det snakka man ikke om i gymtimene) og at kroppen var min verste fiende. Jeg gikk ut fra videregående med et forsett om aldri å bedrive noen form for idrett eller mosjon med mindre jeg hadde lyst. Og det tok lang tid før jeg fikk lyst. Erfaring tilsa at sport var noe av det farligste som fantes, siden det åpenbart fantes en negativ sammenheng mellom sport og intellekt. I teoriboka stod det at man ble glad av gym, noe jeg anså som et mindre intelligent forsøk på hjernevasking.

I tillegg lærte vi at det ikke nytta å trene en gang i uka. Dette ser ut til å være vedtatt som sant. Jeg har nå trent en gang i uka siden forrige påske, altså ca ett år. Man kan knapt nok si at jeg har overanstrengt meg. Jeg har trent så mye jeg har hatt lyst til, så hardt jeg har følt for. Fortsatt er jeg blant klodens mindre sporty. Jeg tar bussen til treningssenteret fordi jeg ikke gidder å gå oppoverbakke i max 15 min. Når jeg kommer sulten hjem fra trening setter jeg til livs en halv frossenpizza uten spesielt dårlig samvittighet. Jeg har altså ikke forandra livsstil eller kosthold i løpet av det siste året. Så veier jeg da også ganske nøyaktig det samme.

Men musklene vokser. De syns! Ved meget moderat trening en gang i uka i et år har en god del av kroppsfettet blitt omdanna til muskler. Det er like før jeg begynner å frykte at magen skal forsvinne før puppene (slanke menn har IKKE pupper!). Det er nok et stykke igjen, men med to års ventetid på puppefjerning vet man aldri. Med testosteron i blodet får man dessuten bedre effekt av trening. På toppen av det hele har jeg nå lyst til å trene mer! Ikke rart de er i tvil om jeg er gal nede på Rikshospitalet…

Dagens moral er altså: Tren så mye du har lyst på den måten du foretrekker og undere kan skje. Jeg ante ikke at jeg hadde så mange muskler (selv om de prøvde å lære oss det også i gymtimene).