Liv som tæres bort

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet.

Transfolk – selvlysende og usynlige

Transkvinner er generelt mer synlige, inntil det selvlysende. Og det er slett ikke alltid selvvalgt. Det har sine ulemper. Mange transfolk vil helst ikke være så synlige. Det gjør dem utsatt for latterliggjøring og i verste fall hatmotivert vold på åpen gate. Testosteron fører til større endringer i skjellett, stemme og hårvekst enn østrogen. Har man først gjennomgått en mannlig pubertet vil ikke østrogen reversere utviklingen. De fleste transkvinner ønsker å se og høres ut som en hvilken som helst kvinne.

Transmenn er derimot ganske usynlige. Det kan være befriende å slippe andres vurderende blikk. Før vi begynner på testosteron må vi gjerne kjempe for å bli sett som noe annet enn kvinner. Etter ei stund på testosteron er mange av oss fortsatt småvokste til menn å være, men med dyp stemme, skjeggvekst og høyere viker ser vi stort sett ut som andre menn. Bortsett fra nakne. Siden mange ikke har tenkt over at det finnes transmenn, kan det komme som en ekstra overraskelse på folk. Overraskelse og frykt for det ukjente kan føre til farlige situasjoner, noe vi heldigvis ser sjelden i Norge. Det er også vanskelig å argumentere for bedre rettigheter for mennesker som er «usynlige».

Et annet aspekt er at kirurgien for transkvinner er mer utviklet enn den er for transmenn. Det betyr at man kan lage en vagina kirurgisk og få et bra resultat, mens en gjennomsnittlig stor og velfungerende penis i dag ikke er mulig å konstruere kirurgisk.

Jeg tror ikke det er lettere å være det ene enn det andre, men at vi har ulike fordeler og ulemper.

Jeg har valgt full åpenhet og dermed synlighet. Delvis fordi jeg ikke kan annet. Jeg er et av disse fryktelige menneskene som liker oppmerksomhet og ikke klarer å holde kjeft 😉 Men også fordi jeg mener det er viktig at vi blir synlige, med all vår variasjon. Dessuten ser jeg på synlighet som en slags forsikring. Skulle jeg bli utsatt for noe, tror jeg at min synlighet vil øke sjansen for at noen vil gripe inn eller i alle fall for at utøverne stilles til ansvar.

Hvis det hadde vært synlige homofile transmenn i Norge da jeg vokste opp, ville det neppe tatt meg hele 28 år å finne ut at jeg var en sånn. Da ville jeg kanskje også fått hjelp og behandling på Rikshospitalet. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det er lite jeg kan gjøre med det. Men jeg har et sterkt ønske om at ingen skal behøve å gå gjennom det samme som meg. Det tror jeg at jeg kan bidra til med å være åpen og gjennom skrivinga mi.

(Innlegget ble påbegynt som svar til ElineJ)

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Transseksualisme som funksjonshemning

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men blei så inspirert av Trollhares siste post at jeg må skrive litt om det. For meg er transseksualisme en funksjonshemning. Det er ting i hverdagen jeg ikke kan gjøre fordi jeg er transseksuell; som å pisse ved urinaler eller ute i det fri slik vanlige mannfolk kan, ha sex på den måten som faller meg naturlig uten hjelpemidler, gå i bar overkropp når det er ulidelig varmt ute o.s.v. Bare det siste kommer til å endres.

Min funksjonshemning kan lindres med riktige hormoner og kirurgi. Men den kan ikke kureres. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å leve med det uten å tenke over det hvert våkne minutt. Ingen kirurg kan gi meg en kropp som fungerer og ser ut slik den skulle.

The other way around

In my search for alternative ways of getting the treatment I need, I stumbled across this interview with a Finnish transsexual woman. She speaks about how different genders behave differently, and her observations are really interesting.

Femininity/masculinity

I really thought I was going to be a feminine man. After all, I enjoy looking good, nice clothes, identify as queer and I’ve always been attracted to feminine men. It turns out I might be quite regular. And it bothers me.

PU: Kjønnsskifte

Jeg tenkte å begynne en ny spalte her på bloggen, hvor jeg tar for meg politisk ukorrekte begreper og forklarer hvorfor de blir stempla som nettopp det. Jeg lover ikke jevnlige oppdateringer. Først ut: Kjønnsskifte

Når man bruker dette begrepet sikter man gjerne til operasjonen av kjønnsorganer der man lager en penis (FTM) eller vagina (MTF) og at akkurat denne ene operasjonen gjør at man får nytt kjønn.

1. De aller fleste transkjønna opplever at de ikke skifter kjønn, men får kroppen til å stemme med kjønnsidentiteten. Derfor oppleves det for mange som sårende når noen bruker begrepet kjønsskifte.
2. Rent juridisk får man nytt kjønn ved fjerning av reproduktive organer (livmor og eggstokker for FTM), og ikke ved den ytre operasjonen for å lage en penis. Dette er en operasjon som også mange kvinner går gjennom p.g.a. kreft eller annet. Ingen ville vel påstå at de dermed skifter kjønn?
3. Operasjon av kjønnsorganene er ofte siste steg i en lang prosess. Personen er oftest gjenkjennelig som sitt ekte kjønn lenge før disse operasjonene, f.eks. vil en FTM oftest ha vært gjennom en mannlig pubertet med stemmeskifte og hårvekst, har fjerna brystene, kan ha begynt å få måne og er på de aller fleste måter gjenkjennelig mannlig.
4. Mange transmenn (FTM) avstår fra å skaffe seg en penislignende utvekst på kirurgisk vis fordi resultatene ikke er tilfredsstillende. De velger å vente på framskritt i forskninga, eller er fornøyde med den utveksten som testosteronet har resultert i. De er ikke mindre menn av den grunn. På samme måte som menn som skulle være så uheldig å få den kappa av ikke automatisk blir kvinner.

Jeg har ikke så store problemer med begrepet. Min innstilling til verden og mennesker er at de færreste ønsker meg noe vondt. Sunn fornuft er dessuten ganske utbredt. Sett utenfra ser nok denne prosessen ut som at jeg skifter kjønn, i betydningen sosialt kjønn i alle fall. Det synes jeg folk skal ha lov til. Jeg har ingen rett til å kreve at alle andre skal se ting fra mitt persektiv.

Flere ganger har det oppstått misforståelser når jeg har godtatt ordet kjønnsskifte som beskrivende for det jeg allerede har gjort og er i ferd med å gjøre, altså et sosialt kjønnsskifte. Da tror folk gjerne at jeg er ferdig operert. Det er det flere år til jeg blir, og forskjellen hormonene vil utgjøre for kjønnssuttrykket mitt vil være stor. Begrepet er strengt tatt mye verre på engelsk (sex change) fordi det eksplisitt sikter til det biologiske kjønnet.

Jeg anser at jeg har skifta sosialt kjønn allerede. Det er over to år siden jeg siste gang hadde på meg et skjørt og høyhælte sko. Det var en lettelse å slippe forsøkene på å oppføre seg som kvinne. Endelig kunne jeg framstå litt mer som meg selv, slutte å tenke på om jeg stod, satt eller gikk riktig. Hvis det skal være noen mening i begrepet kjønnsskifte, bør det vise til sosialt kjønn og kjønnsuttrykk, ikke biologisk/fysisk kjønn.

Foreløpig har ikke det sosiale kjønnsskiftet gjort gjort at jeg framstår 100% som den mannen jeg er. Til det er kroppen min for åpenbart kvinnelig. Men det hender i alle fall stadig oftere at folk ser meg som den jeg er.

Opplesning på Mono 23.april

Onsdag var altså dagen for min første betalte opplesning. Jeg var veldig spent. Det var også første gang jeg skulle lese for et utprega litterært publikum jeg ikke kjente.

Tidligere har jeg pleid å være blant de første som leser, fordi jeg er rask til å melde meg frivillig og for å få det unnagjort. Kanskje det vil forandre seg nå? Det var i alle fall en veldig god følelse å være den siste som leste. Jeg var åpenbart den av debutantene med mest erfaring med opplesning, selv om alle gjorde en god jobb. Det var utrolig gøy!

Det hendte en litt morsom ting da jeg skulle introduseres. Konferansieren presenterte meg som MtF (mann til kvinne). Etter det første diktets pang-start sa jeg at jeg har blitt oppfatta som kvinne i 28 år og synes det er mer enn nok. Hun unnskyldte seg etterpå og var ganske flau, men jeg sa som sant er at jeg tok det som et kompliment. At noen kan tro at jeg er født mann er rett og slett veldig smigrende.

Etterpå har jeg tenkt på at det også kan være et resultat av at mange bare har hørt om MtF og ikke oss som har det motsatte utgangspunktet. Men jeg velger fortsatt å ta det som et kompliment. Mange FTM forteller om episoder der de blir tatt for å være MTF. Det skjer sjelden fra en scene.

Et annet pluss ved kvelden var at jeg fikk møtt folk jeg ikke ser så ofte. Det var veldig hyggelig.

Jeg håper at jeg får mange oppdrag! Jeg elsker jo å ha publikum. Hjernen min er litt pussig på det punktet. Derimot blir jeg ofte ganske utilpass i gruppe-situasjoner med folk jeg ikke kjenner så godt. Det har nok noe med at et publikum mister sin individualitet og bare er en masse – et publikum og ikke en samling mennesker med ulike reaksjoner. I alle fall opplever jeg det sånn når jeg står på scena.

Dårlig selvbilde – en HIV-risiko

Fredrik har skrevet et innlegg om FTMs og HIV som jeg støtter fullt ut. Jeg tror at dårlige operasjonsresultater resulterer i et, for mange, ekstremt behov for bekreftelse og liten respekt for egen kropp, og at dette kan føre til at man utsetter seg for risiko.

Jeg har tenkt i de samme banene når det gjelder yngre homser. Mange har et stort behov for bekreftelse og dårlig selvtillit. Det slår meg som en direkte farlig kombinasjon.

Men i trans-sammenheng har jeg tenkt at det er MTFs i sex-industrien som har størst risiko. Det har de kanskje også, men i Norge er de ikke så mange, verken prosent- eller tallmessig, som i USA, hvor forskningen utføres. Fredrik peker på operasjonsresultat som en mulig grunn for MTF til å ta bedre vare på kroppen sin. Og som sagt tror jeg han har rett.

Et annet aspekt er at homofile transmenn blir forsøkt tiet ihjel, i alle fall her i Norge, hvor jeg har fått beskjed om å holde kjeft fordi mine erfaringer ikke er representative for alle transkjønna. I et slikt klima blir det selvsagt vanskelig å drive HIV-forebyggende arbeid blant trans-homser, siden vi ikke burde finnes. Og i Norge, enn så lenge, er HIV fortsatt overrepresentert blant homser.

Therans transseksuelle mænd

heter en artikkel i siste Le Monde Diplomatique. De som er kjent med publikasjonen vil vite at nivået generelt sett er høyt. Det var derfor med stor forventning jeg begynte å lese.

Det som møtte meg var dessverre noe helt annet enn det overskriften skulle tilsi. Med unntak av litt sammenblanding mellom transkjønna («transseksuelle») og transvestitter («drags») i innledninga, var det en innsiktsfull artikkel som ga svar på en del spørsmål om transkjønna kvinners situasjon i Iran. Det stod ikke ett ord om transkjønna menn.
Og artikkelen fikk meg til å lure på hvordan homofile transkjønna blir sett på i Iran. Vi finnes jo heller ikke, selv ikke her i vesten i særlig grad. Nylig hørte jeg at utredninga i Frankrike krever at man er heterofil og ikke har barn. Mange transkjønna får ingen hjelp og lever på gata.

Hadde det vært VG ville jeg nok bare sukka oppgitt, men av LMD forventer man som nevnt et høyt nivå. Derfor var skuffelsen desto større. Det er ikke uvanlig at media blander sammen transkjønna og transvestitter. Og trankjønna menn er usynlige, på godt og ondt. Det er jeg så inni hampen lei av! Hei! Vi fins vi også!

Luna av Julia Anne Peters

Nydelig bok! Det er lenge siden jeg har lest en roman med så vakkert språk. Den er så morsom at jeg måtte le høyt, så spennende at jeg leste den ut på noen timer; leste mens jeg ventet på bussen og hele veien hjem. Og innimellom ganske trist.
Den handler om Luna som er født med guttekropp og går siste året på high school når hun begynner prosessen, men mest handler den om søsteren og hvordan hun takler det. Jeg er ganske ambivalent på en måte, fordi jeg ikke kunne identifisere meg med Luna og heller ikke med søsteren. Samtidig var det en del veldig gjenkjennbart i begynnelsen.
Boka fikk meg til å innse at noen må skrive om det å være FTM og jeg tror kanskje at det må bli meg. Hvis jeg klarer å skrive en roman. Det får i såfall bli neste prosjekt, etter diktsamlingen jeg holder på med.
Når det gjelder Luna må det nevnes at den har et veldig svakt punkt, spesielt kapittel 24. Der går det for fort og virker ikke helt troverdig. Det er synd når resten er så bra som det er.
Dette er egentlig en ungdomsroman og den fikk meg til å tenke på den ungdomsromanen (uten om Elin Brodins bøker) som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var yngre; Svart cayal av Per Knutsen, om en homofil gutt. Tror jeg må lese den på nytt.