Når motet svikter

Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

Les videre

Trollhare skriver det jeg ikke tør å skrive – igjen

Atter en gang har Trollhare tatt bladet fra tastaturet og forteller sannheter jeg ennå ikke tør å skrive om. Denne gangen handler det om «psykvården» og spesielt om hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) i forhold til diagnosen transseksualisme. Mer tør jeg ikke å skrive. Tenk om de ansatte på GID-klinikken leser bloggen min? Les derfor mer hos Trollhare.

Ønsker for 2006

Måtte det nye året gi meg fred!
Ikke en fred som lar meg flyte meningsløst i den breie elva, men en fred som lar meg vandre på den smale stien som er ment for meg fra begynnelsen. En fred med meg selv som ikke lar meg gå på akkord med det som er viktig for meg.

Måtte det nye året bringe handlekraft!
Framover nå handler det mer om hva jeg skal gjøre og ikke så mye om tanker og anfektelser. Det nytter ikke å grave seg ned i grublerier lenger. Det er på tide å ta skrittet ut i verden som den jeg er. Handle i sannhet.

Måtte det nye året gi meg mot!
Mot til å stå for den jeg er og de handlingene som vil følge av det. Og kanskje også mot til å vise ansikt for alle dem som sliter med det samme, vise for all verden at kjønn ikke er svart eller hvitt, kvinne eller mann. Bare på den måten kan fordommer og nedbrytende holdninger bekjempes.

Godt nyttår!

Jeg dro på nyttårsfest hos noen venner av meg og hadde så lyst til å snakke om det, komme ut. Da klokka slo tolv stod jeg og så ut over byen og ønska intenst at jeg ville klare å gjøre noe med tankene mine i året som kom, at jeg skulle slutte å gruble og handle i stedet.

Og jeg klarte det. 2006 ble det året jeg begynte den kjønnsbekreftende prosessen, stod fram i avisa, kom ut av skapet og fikk nye venner.

Redigert september 2008