Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

  • Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.
  • Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
  • Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
  • Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
  • Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
  • Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
  • Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
  • Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

«Mamma er mann» – intro

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For å lese mine tanker om trans-foreldreskap må du ha passord. Legg igjen en kommentar her med e-postadresse, så får du passordet tilsendt.

«Mamma er mann»

Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.

Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:

“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14

“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24

“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24

“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8

“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23

“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22

“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23

“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44

“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40

“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9

People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.

For oss foreldre er nok ideen om at barnet også må få valget om å komme ut det vanskeligste å forholde seg til. Siden dattra mi er så liten, har jeg vært nødt til å ta det valget for henne. Det betyr at jeg er åpen for min egen del, men ikke snakker om henne offentlig. Omtrent samtlige medier har bedt om bilde av oss sammen eller i alle fall at jeg skal si noe om henne. Det har jeg unngått. Samtidig er det av og til vanskelig å trekke klare grenser så lenge hun ikke selv har begrep om konsekvenser og kan fortelle meg hva hun ønsker. Ikke minst forandres hennes innstilling minst en gang i måneden.

I begynnelsen gikk jeg ut fra at det var til hennes beste å slutte å si «mamma» og heller oppmuntre henne til å bruke navnet mitt. Jeg ønsker å begrense hvor utsatt hun er for andre menneskers fordommer og ser for meg at hun kan få rare blikk den dagen alle ser at jeg er mann og hun fortsatt kaller meg «mamma». Samtidig vil jeg minske følelsen hun kan få av å miste mammaen sin og har ikke forbudt henne å bruke det ordet. De fleste synes det er vanskelig å bruke mannlig pronomen om en som omtales som «mamma». «Han mamma» faller ikke helt naturlig i de fleste munner, for å si det sånn. Så selv om jeg blir kvalm hver gang noen omtaler meg med kvinnelig pronomen, innser jeg at det er noe jeg må tåle for min datters del.

De to utrederne på GID-klinikken, som ellers var enige i alt, var uenige i synet på barn. Mens den ene mente jeg måtte erkjenne fødselen av min datter som en voldtekt av min egen kropp, mente den andre at jeg av hensyn til dattra mi ikke burde være mann. Satt på spissen mente den ene at jeg burde tatt abort og den andre at det var bedre med ingen mamma enn en mamma som er mann. Jeg nekta å samarbeide på de premissene.

“To see the happy, content person she’s become (even if that person is a man), it
just warms my heart. That kind of happiness… well I hope everyone gets a
chance to see that in someone they love” .- Leslie Q, age 24

Barn fortjener foreldre som er ærlige og står for den de er. Ingen barn bør ansees som en feil. Den som så mye som antyder at mitt barn er en feil eller at hun bør oppfatte meg som en feil fortjener en på trynet! Mitt barn skal ikke traumatiseres av holdninger fra utenforstående såfremt jeg kan gjøre noe med det.

“It’s really confusing because my father wants my sister and I to call her
mom. But she isn’t my mom. It’s really hard to be never able to use the word
Dad, especially because I do have one” . – Emma S., age 14

“What do I call her? What do I refer to her as? How weird is it to say ‘my dad’
and then immediately say ‘her’?” – Katie B., age 23

Den ene utrederen mente at jeg skulle oppmuntre min datter til å si mamma, den andre at jeg burde forby det. Og jeg ble like provosert av begge deler. Så jeg lar henne velge. Hun er veldig sosialt kompetent og kommer sikkert til å bestemme seg for om hun vil fortsette å si mamma selv når skjegget gror.

Mitt inntrykk er at min datter har betydelig mindre problemer med min prosess enn de fleste synes hun burde. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være åpen, svar på spørsmål og snakke sammen. Helt siden dattra mi ble født har jeg insistert på å se henne som et menneske og respektere henne for den hun er. Jeg tror det er bedre å forklare ting som hun kanskje ikke forstår ennå, enn å si at hun er for liten til å forstå eller at det bare er sånn. Det er også viktig for meg å lære henne at foreldre er mennesker med egne liv og følelser. Og samtidig vektlegge at foreldre er voksne som skal ta vare på seg selv. Så langt ser jeg ut til å ha lyktes med akkurat disse tingene i alle fall. Hun er harmonisk og mer sosialt kompetent enn jeg noen gang har vært, i tillegg til rimelig kjønnskonform, med prinsesse-/barbie-/hester/stæsj-oppheng.

Jeg prøver også å gi min datter nok rom til følelser jeg ikke nødvendigvis liker. Det skal være ok å være lei seg eller sint. Samtidig er det utrolig godt når hun uttrykker stolthet eller aksept. Jeg har stor tro på at dattra mi er og vil bli i stand til å takle de forandringene vi har vært gjennom og de som kommer. Det vil ikke si at jeg tror det vil bli uproblematisk. Vi får ta det som det kommer. Det er i alle fall ingen grunn til å påføre henne problemer slik psykologen på GID-klinikken og den anonyme melderen til barnevernet forsøkte å gjøre.

Ikke minst tror jeg det er sunt at hun har en familie med mor far og barn hos sin pappa. Det vil gi henne pusterom når hun evt. føler at trans-greia blir for intens og en normalitet som i alle fall resten av samfunnet anser at hun trenger.