Den dødelige virkeligheten

I dag har jeg undersøkt den kriminelle virkeligheten. Riktignok bare Kripos’ drapsstatistikk, men nå har jeg et slags bilde av hvordan romanen min forholder seg til virkeligheten. For alle som ikke gidder å lese statistikk følger her en kort oppsummering, et tiltrengt bidrag til den jevne VG-leser:

Gode motiver for mord

Nei, jeg har ingen planer om å ta livet av noen, annet enn på papiret. Jeg er nemlig i gang med krimmen min igjen. Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at førsteperson og presens blir for vanskelig.

Jeg er mot galskap som motiv. Det gjør en krim uinteressant. Samtidig er jeg nok innerst inne et skikkelig menneske som synes det skal svært mye til før man gjør seg til morder. Derfor sliter jeg med å finne gode grunner til å ta livet av et menneske også på papiret.

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

Avreagering3

Leo hadde kommet til GID-klinikken etter altfor mange år på leting etter noen som kunne hjelpe ham. Han visste ikke hvor mange psykiatere, psykologer, miljøarbeidere og sykepleiere han hadde snakka med. Etter hvert hadde han samla seg en anseelig bunke diagnoser som beskrev hvordan han oppførte seg, men ikke hvorfor, og en haug tabletter i nattbordsskuffen. Så hadde han møtt en psykolog som hørte på ham når han sa at han ble gal av å prøve å være dame, at han ikke passa i kroppen sin og derfor hadde prøvd å skjære den til ved et par anledninger.

Uka før han møtte Harald første gang hadde han fylt 35.

Han kom mot ham med effektive skritt og et stivt smil. Leo satt på venterommet og leste i ei avis, hadde tatt på seg si fineste skjorte og slipset han hadde kjøpt i bursdagspresang til seg selv.

– Annette?

Det tok ei stund før han reagerte. Det var lenge siden noen hadde kalt ham det. Så nikka han og reiste seg.

Sånn begynte det. I det lengste håpa han at Harald skulle forstå, hjelpe, gi ham en kropp han syns det var verdt å leve i. Men som så mange ganger før måtte han til slutt se i øynene at det ikke kom til å skje. Etter tre år i konstant uvisshet fikk han beskjeden.

Krim á la Tarald – eller finn 5 feil

Det er dårlig gjort å bruke noen som dårlig eksempel. Jeg gjør det likevel. Jeg har nemlig nettopp lest Den du ikke ser av Mari Jungstedt. Den er ikke den verste kriminalromanen jeg har lest, men den illustrerer en del ting jeg ikke liker ved mange bøker innen sjangeren og som jeg vil gjøre bedre.

1. Gal morder. Når morderen framstilles som mentalt syk mot slutten av boka er det alltid en stor skuffelse for leseren. Vi vil at morderen skal være relativt rasjonell. Det skaper den lille grøsser-følelsen av at hvem som helst kan ta livet av et annet menneske under gitte forhold, noe som dessuten er det mest realistiske. De fleste mordere er ikke gale. I Den du ikke ser er det ekstra skuffende fordi motivet for mordene egentlig er ganske godt, og det er unødvendig å skrive slikt som at «hun kunne ikke unngå å se galskapen i blikket hans».
2. Boka er konsekvent skrevet i fortid. De aller fleste kriminalromaner er det. Jeg synes det gjør lesinga mindre spennende fordi avstanden til handlinga med en gang blir større. Ekstra ille blir det, som i dette tilfellet, når mye av teksten er tilbakeblikk og dermed inneholder mange «hadde» f.eks. «Han hadde tenkt at…».
3. Innskutt tekst i kursiv som man ikke ser poenget i før på slutten, når det viser seg at de forklarer morderens psykologi. Jeg forstår veldig godt at det er fristende å bruke dette knepet, men jeg hater å lese bøker der det er brukt. Det er en enkel løsning på et skriveteknisk problem, og enkle løsninger bør stort sett unngås.
4. Allvitende forteller. Også dette er veldig vanlig i krim, men det får meg til å lure på hvorfor fortelleren ikke vet hvem morderen er og kan fortelle det med en gang. Svaret er selvsagt at da ville det ikke blitt noen bok, men det bør man ikke tenke mens man leser.
5. Leseren gis ingen mulighet for å leke detektiv. Dette er ofte resultatet av de ovenstående punktene. Jeg foretrekker krim der jeg får mulighet til å gjette på hvem morderen er. Dette er også noe som anbefales i alle tekstene jeg har lest om å skrive krim. Ett sted leste jeg at morderen bør introduseres i løpet av de ti første sidene. Så når Jungstedt avslører at morderen er en fyr vi knapt har fått høre om gjennom boka, og som dukka opp ganske seint som biperson, blir man skuffa fordi det fratar leseren mulighet til å gjette at han er den skyldige. Når han i tillegg er gal understreker det skuffelsen.