Onsdag var altså dagen for min første betalte opplesning. Jeg var veldig spent. Det var også første gang jeg skulle lese for et utprega litterært publikum jeg ikke kjente.
Tidligere har jeg pleid å være blant de første som leser, fordi jeg er rask til å melde meg frivillig og for å få det unnagjort. Kanskje det vil forandre seg nå? Det var i alle fall en veldig god følelse å være den siste som leste. Jeg var åpenbart den av debutantene med mest erfaring med opplesning, selv om alle gjorde en god jobb. Det var utrolig gøy!
Det hendte en litt morsom ting da jeg skulle introduseres. Konferansieren presenterte meg som MtF (mann til kvinne). Etter det første diktets pang-start sa jeg at jeg har blitt oppfatta som kvinne i 28 år og synes det er mer enn nok. Hun unnskyldte seg etterpå og var ganske flau, men jeg sa som sant er at jeg tok det som et kompliment. At noen kan tro at jeg er født mann er rett og slett veldig smigrende.
Etterpå har jeg tenkt på at det også kan være et resultat av at mange bare har hørt om MtF og ikke oss som har det motsatte utgangspunktet. Men jeg velger fortsatt å ta det som et kompliment. Mange FTM forteller om episoder der de blir tatt for å være MTF. Det skjer sjelden fra en scene.
Et annet pluss ved kvelden var at jeg fikk møtt folk jeg ikke ser så ofte. Det var veldig hyggelig.
Jeg håper at jeg får mange oppdrag! Jeg elsker jo å ha publikum. Hjernen min er litt pussig på det punktet. Derimot blir jeg ofte ganske utilpass i gruppe-situasjoner med folk jeg ikke kjenner så godt. Det har nok noe med at et publikum mister sin individualitet og bare er en masse – et publikum og ikke en samling mennesker med ulike reaksjoner. I alle fall opplever jeg det sånn når jeg står på scena.
Tarald Stein 