Poesiens opphav

Nei, ingen evolusjonsteori eller kreasjonisme her. Bare min helt personlig opplevelse av hvor poesien kommer fra.

Det ene er den fantastiske følelsen av at med bokstaver kan du skape akkurat hva som helst. I mitt tilfelle en kropp til å føle seg hjemme i. En erstatning for den dysfunksjonelle østrogenforgifta utgaven jeg er utstyrt med.

Den andre komponenten i poesiens opphav er opplevelsen av at ordene mister mening. I mitt tilfelle spesielt ordene mann og kvinne. I motsetning til hva man skulle tro, er det ikke jeg som får disse ordene til å miste mening, men alle som kaller transkvinner for menn og transmenn for kvinner. Det råder til tider full forvirring.

Noen blir sinte når dette skjer. Absolutt forståelig. Hva vet du om en persons kjønn som hin ikke vet selv? Jeg kjenner at forskeren i meg stikker nesa fram når sånt skjer. Mennesker er forunderlige vesener det er vanskelig å bli klok på.

Så i stedet for å bli sint prøver jeg å finne ut hva de ulike leirene legger i begrepene mann og kvinne. Jeg piller dem fra hverandre og setter dem sammen på uhørte måter. Jeg tror poesien min kan fungere som et speil som får leseren til å se det absurde i den rigide tokjønnsmodellen.

Det gir ingen mening å dele mennesker inn på den måten når man først har fått øynene opp for det fantastiske mangfoldet av kjønn som finnes. Og nå er jeg kommet så langt at jeg trenger noen til å minne meg på hva poenget skulle være med denne inndelingen. Når begrepene ikke lenger har noe fast innhold har de utspilt sin rolle. Kategorier og begreper trenger vi, men det er på tide å tegne kartet etter terrenget og ikke omvendt.