Jeg forandrer verden

Ikke mye, men litt. Ikke alene, men jeg bidrar med det jeg kan. Lese og skrive er det jeg kan best. Og prate.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis det ikke hadde vært for de mulighetene bokutgivelsen har gitt meg. Etter at GID-klinikken sa nei til å gi meg ei framtid, har jeg levd på litteraturen og engasjementet. Hvis ikke Framandkar hadde blitt gitt ut når den ble, er det ikke usannsynlig at jeg hadde lagt meg i et mørkt hull og gravd meg ned.

I stedet får jeg stadig høre at ærligheten og åpenheten min åpner noens øyne. En del syns det jeg gjør gjennom foredrag og skriving er viktig. Det varmer. Noen kjenner seg igjen. Noen syns jeg  er en knakandes hyggelig kar. Det er godt å få høre sånt. Som små stearinlys i et kaldt, mørkt hull. Blir det mange nok, blir det både varmt og lyst.

Da gjør det ingenting at en del syns jeg er en slitsom kverulant, at jeg tar for mye plass eller er for glad i oppmerksomhet. Spesielt siden jeg mener det jeg holder på med er viktig. Jeg tror at man må være synlig for å få til forandring. Mange trenger et ansikt på begrepene for å forstå at politikk og rettigheter handler om mennesker. Det har jeg meldt meg frivillig til. Fordi jeg tror det er noe jeg kan. Jeg tror heller ikke på at man blir en bedre forfatter uten oppmerksomhet. Prosjektet mitt går ut på å redde meg selv og en liten del av verden ved hjelp av bl.a. litteratur. Jeg er en idealist, og det er det som holder liv i meg.

Kristine Tofte (Avil) skriver om en 6-åring som skaper forvirring.

Ida Jackson (Virrvarr) skriver om identitet og kjønnsuttrykk.

Et harmonisk menneske

I det siste har jeg flere ganger blitt slått av hvor forskjellige mennesker er. Og da tenker jeg ikke på utsida, men på hvor forskjellig vi kan reagere på de samme tinga. Hvor mange ulike måter det er å tenke og oppfatte omgivelsene på. Fascinerende! Og av og til irriterende.
Ting som jeg anser som bagateller, og bare såvidt registrerer før jeg fortsetter med mitt, kan være skikkelig viktige for andre.
Noen eksempler jeg har støtt på:
Skaphomser – hvordan orker noen å leve på den måten år ut og år inn? Spesielt i Norge
De sjenerte som knapt tør åpne munnen – hvordan tenker de? Åpenbart helt ulikt meg i alle fall.
Kristenfundamentalister  –  som kan påstå at kjærlighet er synd på bakgrunn av hva de elskende har mellom beina – hva i all verden foregår i hodene deres?
Kvinner som mener at barn er meningen med livet – hvordan er hjernen deres oppbygd?