Du tror kanskje at tvangskastrering* er noe vi har slutta med i Norge? Slik er det ikke. Dersom man trenger kjønnsbekreftende behandling, tvinges man i dag til kastraksjon i Norge. Dette er også et vilkår for å få ny offisiell kjønnstilhørighet. Dette er problematisk på flere plan: Les videre
Mange leger føler at de kommer til kort overfor sine transpasienter. Noe av dette skyldes svakheter ved systemet, for eksempel Rikshospitalets avdeling for transseksualisme, og er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med. Det meste annet kan jeg hjelpe dere med.
Jeg tror leger generelt har få fordommer og vil det beste for pasientene sine. Leger har ofte (hvis de ikke er helt ferske) sett massevis av forskjellige kropper som fungerer mer eller mindre slik kropper skal.
Likevel opplever en del transpersoner å ikke bli tatt på alvor av legen sin, at legen mangler kunnskap eller at legen uttrykker seg på en uheldig måte. Og så er det sånn at transpersoner også er forskjellige. Ikke alle er like åpne og direkte som meg.
Transseksualisme eller andre former for kjønnsubehag er ikke egentlig mentale lidelser (siden det er det kroppslige kjønnet som oppleves å være feil). Opplevelsen av at innpakninga ikke stemmer overens med innholdet fører imidlertid ofte til psykiske problemer. Dette kan ha innvirkning på hvordan du som lege møter pasienten og i hvilken grad pasienten kan gjøre jobben din lett eller vanskelig. Les videre
Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.
Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.
Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans. Les videre
I går var den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse. Mange engasjerer seg mot kjønnslemlestelse av barn fra ikke-vestlig bakgrunn. Det er grusomt og det er lett å oppfatte det som resultat av manglende utdannelse og kulturelle vrangforestillinger.
Det blir plutselig vanskeligere for mange når vi snakker om vestlig kjønnslemlestelse – kjønnslemlestelse utført på bl.a. norske sykehus. Lukas skrev i går om disse overgrepene i en svensk kontekst. Jeg vil bidra til å øke oppmerksomheten rundt det her. Les videre
I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in wich I’m dying
were the best I’ve ever had
I find it hard to tell you
I find it hard to take
Mad World – Gary Jules
Jeg har aldri møtt fordommer eller diskriminering fordi jeg er transseksuell
– bortsett fra på GID-klinikken og fra LFTS – Landsforeningen for transkjønnete. De som liksom er der for å hjelpe.
Transgender Inequality
Heldigvis for mine omgivelser er jeg ikke rasjonell nok til å begå barmhjertighetsdrap på meg selv, selv ikke når jeg får framtida mi kansellert. For hvert sekund venner jeg meg litt mer til å eksistere uten å leve. En gang til.
Det har gått en debatt i Sverige om kvinners (og i utkanten av diskusjonen; FTMs) rett til å ikke skjule sine pupper. En av dem som har skrevet om dette er Johnny Scharonne
Det de fleste ikke vet er at pupper faktisk er et kjønnsorgan. De fleste stusser når jeg sier det, for man tror jo vanligvis at et kjønnsorgan er et organ man kan bruke til forplantning. Jeg vet ikke om jeg lo eller så ut som et spørsmålstegn første gang jeg fikk beskjed om at det er slik GID-klinikken definerer det. Og som alle vet er deres ord lov.
Jeg synes det er på tide at befolkninga opplyses om dette enkle faktum: Pupper er kjønnsorganer.
Jeg vet ikke om katolisismen har beholdt ideen om skjærsilden. I alle fall er det lenge siden ideen hadde noen særlig utbredelse i Norge. I den tradisjonelle, religiøse forståelsen altså.
Skjærsilden er ideen om at man ikke kommer direkte fra jorda til himmel eller helvetet, men at det finnes et mellomstadium hvor man utsettes for prøver og pinsler i en ventetid som virker uendelig. I dag har legevitenskapen på mange områder overtatt denne funksjonen. I stedet for å utsette prøvelsene til man er død, har de bestemt seg for bringe skjærsilden inn i det ene livet de kan bevise at eksisterer.
Så det er kanskje ikke så rart at man må gå rundt minimum et år som et åpenbart misfoster, mens det man vil er å får være seg selv. Det finnes nemlig noe som kalles Real Life Test (eller R.L. Experience). Man skal i et år bevise for legene at man mener alvorlig at man vil være seg selv. I desperasjon er man selvsagt beredt til å gjøre alt som kreves, uansett hvor ydmykende eller utmattende det er. Alternativet er uansett verre; å leve som kvinne. (Ja, jeg vet at det finnes mennesker som trives med det, som aldri tenker over det. Jeg er imidlertid satt ut av stand til å forstå det.)
Mens man med ganske vilkårlige mellomrom blir tilkalt for å svare på spørmål om alt fra sitt sexliv til karrieremuligheter, skal man altså samtidig bekjenne for verden hvilket misfoster man er. Omverdenen tvinges til å se et intetkjønn, et patetisk vesen som går rundt i forgjeves håp om å bli ansett som mann til tross for pupper og kvinnestemme (for å nevne de mest åpenbare).
Disse legene forteller gjerne at de er der for å hjelpe deg. Skjærsilden var da også konstruert for å hjelpe folk til å bevise at de hørte til i himmelen og ikke i helvetet. Dessuten er det visstnok et visst dannelsesperspektiv i det; RLT skal hindre at folk tar smertefulle operasjoner og pådrar seg en penislignende tingest bare for morroskyld. Og sånt går selvsagt ikke an. Derfor må man bevise at man er et såkalt stabilt menneske som utstår den nest værste torturen man kan tenke seg i desperasjon etter å få en diagnose, et hormon, operasjoner. (Den verste torturen ville selvsagt være å fortsette i en kvinnekropp.)
Det var dagens preken.
Tarald Stein 