Takk til Tiden og Mattis!

Det er endelig litt fred å få. Og det slår meg at Tiden forlag har gjort en veldig bra jobb med diktsamlinga mi, både reint redaksjonelt og ellers. Mattis Øybø har vært redaktøren min og har gjort en kjempejobb med motivasjon og konstruktiv tilbakemelding. Og det har vært veldig kjekt å jobbe med noen som har tro på det jeg skriver. Dessuten er han en hyggelig fyr.

De andre har også gjort en super jobb. Jeg er veldig glad for at de sa ja til å ha «Morning Glory» av Marit Victoria Wulff Andreassen på forsida. (Se hva jeg skrev for ca ett år sia.) Det gjør at boka stikker seg ut i mengden på en unik måte. Bare utrolig synd at det ikke kom med på kolofon-sida. Det var rett og slett en tabbe fra forlaget og noe jeg er rimelig sikker på at ikke vil skje flere ganger.

Jeg syns også at markedsføringa har vært bra. De har gjort en god jobb med å kontakte media og styre det hele litt. Sjøl om jeg har fått en del skryt for å være lett å intervjue, både i papirformat og på TV og radio, er jeg tross alt en nybegynner. Så det har vært godt å ha mer erfarne folk i ryggen. Takk til Ragna som stilte som «støttekontakt» på TV2!

Jeg gleder meg til å jobbe med dem igjen, sjøl om sjansen for at det jeg skriver neste gang ligger utenfor deres område. Det har føltes veldig trygt å være på et lite forlag med relativt få mennesker å forholde seg til, og alle er veldig greie.

Forlagsideologi og lyrikk

Man kan ikke si at debatten raser; det gjør den sjelden når saken gjelder litteratur. Men enkelte har denne sommeren etterlyst forlagenes ideologi; etterlyst sterk profil og sterke meninger om litteratur, ikke bare form-messig. Jeg er enig i at forlagene er for like på dette området og at man savner dem som meningsbærende aktører i samfunnet og litteraturdebatten. Likevel er det ikke den manglende ideologien som peker seg ut som den største mangelen.

Det er påtagelig at stadig færre forlag utgir lyrikk. Dette har skjedd over tid, ved at forlagene som utgir lyrikk har blitt kjøpt opp av større lyrikkutgivende forlag eller har slått seg sammen. Samtidig er det svært få av de nye små-forlagene som utgir lyrikk. Dette er ikke så rart når man ser på hvordan denne bransjen blir stadig mer markedsorientert. Lyrikk er en forlagsøkonomisk utgiftspost som overlates til store forlag med samfunnsansvar. De små forlagene kan slippe unna med å si at de ikke utgir lyrikk fordi de ville knekt nakken på det økonomisk. Fordi det er sant. Og hvem er egentlig interessert i lyrikk uansett?

Lyrikken er den eldste litterære (skriftlige) sjanger vi kjenner, hvis man ser litt stort på det. Derfor tror jeg det vil være riktig å si at dagens nedprioritering av lyrikk vitner om et samfunn i ferd med å bli mer historieløst. I tillegg ser vi at romaner er det eneste saliggjørende, både når det gjelder økonomi og oppmerksomhet. Man vi ha fortellinger, bøker som i mye mindre grad krever kreativitet og med-diktning fra leserens side. Resultatet av dette blir katastrofalt i et markedsstyrt samfunn.

Jeg tror også (som jeg vel har nevnt før) at den manglende lyrikkinteressen skyldes lyrikernes og forlagenes angst for å snakke om lyrikken på forståelige måter. Man tør ikke en gang si hva ei diktsamling handler om, men tyr til svada, akademiske talemåter og generelle betraktninger. Men all lyrikk handler om noe, både på et konkret og mer abstrakt nivå. Om ikke annet er gjerne metaforene konkrete og gjenkjennelige. Vi må tørre å si at et dikt handler om noe som kan interessere leseren. Så enkelt tror jeg det er.