Det er veldig interessant å se hvordan staten forvalter kjønn, spesielt når man sammenligner behandling av intersex og transseksualisme.
Marit Vaula Rasmussen er intervjua av forskning.no i forbindelse med hennes forskningsprosjekt om intersex-barn. Derfra har jeg klippa noen særdeles interessante sitater som jeg i denne omgangen skal prøve å ikke kommentere nærmere:
Særlig synes hun mangelen på diskusjon er påfallende når man sammenligner med praksisen rundt kjønnsskifteoperasjoner.
Generelt er det norske helsevesenet restriktive med å innvilge operasjoner for transseksuelle, og begrunnelsen for det er nettopp at operasjonene er ugjenkallelige.
– Respekten for den opprinnelige kroppen er stor når det kommer til transseksuelle voksne, mens intersexbarna ikke en gang får ha et ord med i laget når kroppen deres endres for alltid. Det er et tankevekkende paradoks, sier Rasmussen.
Litt senere:
– Medisinens og statens håndtering av intersex viser at kjønn ikke er noe naturgitt som bare kan administreres, det må også formes. Når kjønnet er uklart, går staten inn og gjør en avgrensning ved hjelp av medisinen, sier Rasmussen.
Mot slutten:
Denne nære forbindelsen mellom statsmakt og medisinsk ideologi og praksis er et viktig perspektiv i Rasmussens forskning.
– Medisinen betraktes gjerne som en slags objektiv beskrivelse og forståelse av kroppen. Jeg på min side er inspirert av Foucault og analyserer medisinen som sosialt og kulturelt felt.
– Særlig er jeg opptatt av hvordan den moderne medisinen og legestanden disiplinerer og normerer kroppen, og hvordan den gjør det i samspill med den moderne staten. Intersex gir en veldig god inngangsport til å studere akkurat dette, sier hun.
– I tillegg er Norge – med den tette tilknytningen mellom stat og helsevesen – et ideelt land hvis man er interessert i forholdet mellom medisin og medborgerskap. Noen har kalt Norge «Foucalts drømmeland», sier Rasmussen og ler.
Tarald Stein 