Slutt på moroa

Det var gøy å skrive roman. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, inkludert dem jeg finner opp selv. Jeg likte utfordringen, følelsen når jeg mestra det, når setningene fløt. Deilig. Og det var herlig å ha gjort det.

Men nå er moroa slutt for denne gang. Jeg må sette meg ned og gnikke og gni setninger til de skinner, fikse på alle småfeila jeg er så flink til å ignorere. I motsetning til de fleste forfattere er jeg ingen perfeksjonist. Jeg blir altfor lett fornøyd med det jeg har skrevet. Og selv om teksten, slik den er nå, innholder selvmotsigelser og språklige feil, har jeg mest lyst til å stikke av fra redigeringsjobben.

Gjennomgang av manus

Jeg skal nå begynne på den ganske kjedelige oppgaven det er å gå igjennom manuset til ungdomsromanen min. Målet er et manus som er klart til innsending om ei uke. Jeg har en anelse om hva som er manusets svake punkter, ut fra egen magefølelse og testlesernes tilbakemelding. Denne anelsen har jeg omgjort til ei sjekkliste:

Hva skal jeg gjøre nå da?

I går kveld fullførte jeg førsteutkastet til ungdomsroman og sendte det ut til test-leserne mine. Nå skal jeg ikke røre manuset før jeg får tilbakemelding. Det skal få liegge og godgjøre seg, sånn at når jeg tar det fram igjen hopper alle feila opp fra papiret og jeg skjønner hva jeg må gjøre.

Men hva skal jeg gjøre nå da? Jo, jeg skal skrive noen dikt, kanskje lese litt og prøve å få orden på alt det som har blitt satt på vent mens jeg skreiv. Det er ikke lett å glemme manuset som ligger der og som jeg veit er fullt av mangler og forbedringspotensiale.

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det: