Maskulinisme – transerfaring som fordel

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann. Les videre

Kjønnstilhørighet

Jeg leser Best med bart og flirer høyt for meg selv. Det er som å lese mine egne gamle blogginnlegg, bare morsommere. Luca skriver blant annet om å ikke passere som mann. Som Luca påpeker, er kjønnstilhørighet noe du ikke får sånn uten videre, men det er heller ikke noe som vedtas på noe årsmøte i f.eks. Mannligheten. Hadde det bare vært så enkelt, tenker jeg.

Nei, kjønnstilhørighet er noe du føler når du møter andre som oppfatter deg som tilhørende samme kjønnsgruppe som dem selv og du er enig med dem. Altså ganske avhengig av andres blikk. Kjønnsidentitet er derimot noe du kan ha helt uavhengig av hva andre måtte mene. Min kjønnsidentitet har vært mannlig siden jeg fant ut at jeg ville ha en kjønnsidentitet. Det er ikke så lenge siden som man skulle tro, for jeg er litt treig av meg.

Men kjønnstilhørighet er noe jeg har fått ganske nylig og nesten overraskende, selv om jeg burde ha forventa det. Den kom først snikende da folk slutta å tro at jeg presenterte meg som Taran, eller at Tarald var et jentenavn. Fortsatt har jeg ikke vent meg til det. Ingen ser på meg som et rart dyr lenger (og jeg som trivdes med å være et rart dyr!). Hvis jeg vil ha spørsmål om kjønn og sex og identitet må jeg først si selv at jeg er trans-ettellerannet eller homo. Og det er behagelig å ikke få sånne spørsmål i enhver sammenheng fra folk jeg ikke en gang vil i buksa på.

Jeg har ikke vært bortskjemt med mye tilhørighet i mitt liv (spesielt ikke geografisk eller kjønnslig), og trives nå best uten. Og så liker jeg å overraske. Så når anledningen byr seg, sitter jeg nå gjerne med skjeggstubb, mørk stemme og skjorte på en fest med intetanende ikke-transpersoner og forteller om da jeg var gravid, når temaet kommer opp. Eller et annet klart kjønnet tema fra min fortid. Hvorpå en rekke ulike ansiktsuttrykk kommer til syne blant tilhørerne. Jeg trives med å oppfattes som mann, men forbeholder meg retten til å fylle ordet med det jeg synes passer, og plage folk med avvikene mine når jeg får lyst.

De kan gjerne tilby meg kjønnstilhørighet, men jeg trenger den ikke lenger.

Kjønnsrettferdighet nå! I anledning kvinnedagen

Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.

«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.

Om kvinnedagens historie

Les videre

Den «riktige» fortellingen

Dette er min historie slik jeg har forstått at den burde vært fortalt for å gi meg behandling på GID-klinikken. Jeg har lest tilstrekkelig med transmenns selvbiografier og faglitteratur om transseksualisme til å forstå at det er dette man forventer seg. Dette er «den transseksuelle fortellingen» – fortellingen om en gutt i jentekropp. Ingenting av det som står her er direkte usant, men det er helt åpenbart bare en del av sannheten:

Les videre

Fine minner

En gang på bussen satt jeg og slappa av og så ut som jeg sov, med ansiktet mot bussvinduet. Det var ikke så mange ledige seter, men ett av dem var ved siden av meg. Så kom det noen jenter på bussen og jeg hørte en av dem si til den andre: «Sett deg ved siden av han gutten som sover». Det er mange år siden, men jeg klarte ikke å la være å smile.

Jeg viste ei novelle jeg hadde skrevet til en homofil kompis og han sa «du må ha vært homse i ditt forrige liv». Da ble jeg veldig, veldig glad.

Jeg oppdaga for noen år siden at jeg har ca 3-4 mørke hår på brystkassa, mellom puppene. Jeg liker de håra og nå har jeg for lengst slutta å nappe dem ut.

En fyr jeg har et slags intimt forhold til (som ikke vet noenting om denne siden ved meg) sa en gang at jeg tenker som en gutt. Da smilte jeg bredt og tenkte at han skulle bare visst.