Kjønnskontrast

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

Maskulinisme – transerfaring som fordel

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Tabloid prosjekt

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Tarald «Skjeggfagre» lar skjegget gro til livmor og eggstokker er en saga blott. Dette bildet er tatt i et skeptisk øyeblikk like før jeg barberte meg for siste gang på leenge.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Morfar og Besten – ein hyllest

Morfar var litt fjern for oss ungar. Han trengde ro og mykje tid for seg sjølv. Det gjorde ikkje så mykje, for han tok det igjen. Som den gongen han vart med for å bade. Eg hugsar enno korleis han låg der og flaut i dressen sin og las avisa. Det var eit skikkeleg kult syn!

Då han var ung var han emissær for indremisjonen og reiste langs kysten av Noreg. Han dreiv og slekts-garden ei stund og var den einaste i mils omkrets som hadde påfugl. Kanskje ikkje så uventa at han la ned drifta og starta gartneri i staden. Elles var han både revisor, organist og klokkar. Av mine besteforeldre var han nok den som hadde lest mest, om enn hovudsakeleg religiøs litteratur. I alle fall støtta han meg då eg sa eg ville skrive. Han såg nok ikkje for seg at eg skulle skrive porno ; )

Han kunne temje villkattar og hadde alle norske frimerker i samling og mange andre frimerke. Han var eit menneske som gjorde så godt han kunne. Kanskje låg styrka hans på andre område enn det som er normalt, men ingen kan seie at han ikkje var allsidig. På tysdag vert han gravlagd. Eg kjenner meg viss på at han no er på ein stad der han har det betre.

Besten var heilt anleis og leikte gjerne med oss ungar. Han var alt anna enn skrøpeleg og gjorde alt det som bestefedre skal gjere. Han tok meg med ned i kjellaren for å snekre og viste meg eit meir tradisjonelt mannsideal enn eg finn elles i familien min, eller kanskje det skuldast at han var arbeider? Takka vere han assosierer eg røyklukt til noko positivt og trygt. Eg arva askebegre etter han. Kanskje pondusen og? Satsar på at eg ikkje har arva anlegg for å miste håret frå han, i så fall har eg vel munkesveis innan neste somar…

Besten sin humor var ikkje alltid av den snille sorten, men humor var det. Det var den som mest merkbart forsvann etter kvart som slaga kom tettare. Ting han før sa på skjemt vart då sagt i fullt alvor og såra ein del av dei rundt han. Han miste realitetssansen og kunne gløyme å ta seg ein røyk på ei veke eller meir. Eller gløyme at han nett hadde røykt og ta ein til like etter. Det står for meg som eit mål på kor uverdig det er å verte sjuk og gamal. Den Besten eg kjende var borte lenge før han vart lagd i jorda.

Eg likar å tru at eg har gode sider frå begge desse sidene av manndomen – Morfars og Bestens. Sjølv om dei ikkje pustar lenger, lever minna om dei. Og saman med andre frå fjern og nær utgjer dei mi samling av mannlege førebilete.

Mann på kvinnedagen

Det er ikke det at jeg ikke støtter likelønn, likestilling, kamp mot vold i hjemmet o.s.v. Jeg deltok med blanda følelser i fjor og i år tåler jeg det ikke: Å bli gratulert på en dag som ikke er min. For det er ikke slik at jeg tror bare kvinner markerer 8.mars. Nei, flere av mennene jeg kjenner går med glede i 8.marstog. Men i motsetning til meg er det ingen tvil om hvilket kjønn de tilhører.

Denne dagen begynte som en ganske forferdelig dag. Neida, ingen store katastrofer, bare små ting som til sammen gjorde starten på dagen ganske sur. Det begynte med at jeg forsov meg. Så mista jeg bussen fra barnehagen til byen. Og i mitt forsøk på å kjøpe meg frokost, ble jeg omtalt som «ho». De kunne jo ikke vite… Nei, det er akkurat det som hindrer meg i å markere 8.mars. Jeg er blitt så frustrerende opptatt av hvordan jeg blir sett. Og for noen vil det å gå i 8.marstog og samtidig hevde at denne kvinnekroppen ikke passer meg være for motsigelsesfullt.

At kroppen min lyver om hvem jeg er og at jeg vil forandre på det, gjør meg ikke til en fiende av kvinnekropper generelt. Selv om det kan være vanskelig å la være å bli det. Jeg hater denne kroppens kvinnelighet, men innser at andre kan finne seg til rette i lignende kropper. Jeg vil hevde at ingen burde utsettes for diskriminering, vold eller annen faenskap på grunn av sitt kjønn, indre eller ytre. Men det blir i noen sammenhenger for radikalt for noen feminister. De ser kroppen som skjebne og kjønnsskifte som et forræderi mot kvinnekampen. Eller de mener at man ikke kan hormonere og operere seg bort fra sin skjebne som kvinnekropp.

Dette er gjerne de samme som tror at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere og overgripere, og at alle kvinner er omsorgsfulle ofre. Jeg vet jeg generaliserer, men det er disse holdningene som kommuniseres når kvinneligheten skal feires. Og det er slike holdninger jeg kjemper mot for ikke å bli misogynist. Det er de samme holdningene alle menn må kjempe mot for å kunne se seg selv som ansvarlige, empatiske og samfunnsengasjerte mennesker. Penis er ikke i utgangspunktet et våpen. Mennesker tilhører i hovedsak to kjønn av forplantningsmessige årsaker, men vi er ikke vesensforskjellige.

En del av kvinnedagen brukes til å feire en kvinnelighet som ikke alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Skillene mellom kvinne og mann forsterkes og avvik ekskluderes gang på gang, akkurat som ellers i året. Jeg ønsker meg en kvinnedag som feirer mangfoldet. En kvinnedag som ikke føles som et overgrep mot alle som ikke passer inn i den tradisjonelle kjønnsdualismen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå med heva hode i 8.marstog uten at det stilles spørsmål ved min mannlighet. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke automatisk blir tilbudt damesokker når jeg handler i en butikk som også fører kvinneklær. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan iføre meg akkurat det jeg vil uten at det bekrefter eller avkrefter min mannlighet. Det er min likestillingskamp, og den kan dessverre ikke føres i 8.marstog.

Tissing

«Det er forskjell på jenter og gutter, og jeg vil si det er en menneskerett å få tisse slik som menn har gjort i generasjoner» sier Vidar Kleppe. Dette er altså en mann som glatt overser barns rett til en trygg barndom, med mat, klær og tak over hodet, uten krig, vold og overgrep. Vidar er dessuten motstander av at staten skal blande seg i alt mulig. Men at gutter skal få tisse stående er selvsagt mye viktigere…
Et innlegg fra debatten på Fvn.no:

«er Kleppe redd for att gutter skal miste sin maskulinitet? er den avhengig av fysikken rundt tissingen så er vi vel på ville veier. Innsendt av Arild Frøyseth

Etter at Dvergsnes skole på Sørlandet innførte påbud om å sitte på do, ble det rabalder. Er dette nok et uttrykk for feminiseringen av skolen? Eller en praktisk løsning på et hygiene-spørsmål? Og burde ikke egentlig jenter få opplæring i å tisse stående? Er det å tisse stående det ultimate uttrykket for en mannlig kjønnstilhørighet?
Det finnes faktisk menn som tisser sittende helt frivillig, av hensyn til andre eller egen bekvemmelighet. Dessuten er det påvist at å tisse sittende hindrer infeksjoner hos menn. Det er altså en sunn praksis Dvergsnes skole fremmer.
Saken på NRK
Hvis noen føler at deres identitet som mann trues hvis de ikke kan tisse stående står det vel ikke så godt til med den identiteten i utgangspunktet? Dessverre virker det som om dette gjelder mange av deltakerne i debatten. Selvsagt synes jeg debatten er veldig interessant.

Jeg er i gang!

Endelig ser jeg lysere på framtida. Jeg har funnet en slags fred i det jeg innrømte for meg selv at jeg er transkjønna og ønsker behandling, og lot alle forbehold fare. Fortsatt er jeg bevisst på at et «kjønnsskifte» ikke vil løse alle mine problemer, men jeg vil bli et helere og bedre menneske. Det er jeg rimelig sikker på.
Totalt tre ganger har jeg vist meg som mann ute blant folk. Nå har jeg til og med slutta å bruke veske 😉 Det begynner å bli på tide å informere folk, spesielt dem jeg kan møte på når jeg framstår som mann. Ja, jeg håper jo at jeg framstår som mann, men gutt er nok nærmere. Erfaringene hittil får meg til å tro at jeg passerer sånn noenlunde, i alle fall på avstand. Jeg har stor tro på kroppsspråkets betydning.

Hva er en mann?

Fant et svar på en diskusjon om sminke for menn:

Sminke for menn… Hmmm… Ellers takk. Hvor faen er verden på tur? Håndvesker for menn, sminke, ørepynt(ok, aksepterer en enkel ring e.l.), etc. Hva faen blir det neste? «Tampax-LeMale»? Nei menn skal være menn:
1. Null sminke
2. Null handveske eller noe som ligner
3. Null skjørt, med mindre du faktisk er et EKTE medlem av en skotsk klan.
4. Null string truse
5. Null barbering av lår, legger og brystkasse.
6. Skal like øl,nakne damer og vold på tv/video

Menn skal tradisjonelt være småskitne forfyllete svin med masse tatoveringer overalt og ha minst 5 kjønnssykdommer…vent, var det kanskje sjømenn? husker ikke helt. De 6 punktene er ihvertfall rett.

(Det første innlegget i en rekke repriser fra den gamle bloggen min. Når dette prosjektet er fullført vil den gamle bloggen slettes.)