Maskulinisme – transerfaring som fordel

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Hormonelle svingninger hos menn

Den som hadde testikler og selv produserte sitt testosteron!

Mange menn har for lavt testo-nivå uten at de vet om det. De symptomene jeg har er dårlig humør, irritabilitet og lav libido. Omtrent som PMS hos kvinner altså. Eller depresjon. Eller lavt stoffskifte. Hvis du er biologisk mann med medfødte testikler og merker noen av symptomene på depresjon, kan det være lurt å sjekke testonivå og stoffskifte først.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Inkompatible vinger

Always ultra med vinger er ikke tilpassa boxershorts. I wonder why…

Det har seg altså sånn at testosteronet tilsynelatende har satt hormonspiralen min ut av funksjon. Ingen advarte meg mot at det kunne skje. Heldigvis varer det nok bare en dag, så jeg burde vel ikke klage. Men jeg klager likevel. Menn skal ikke blø fra underlivet uten å frykte for livet og kjøres i ambulanse til nærmeste sykehus. Eller noe sånt. Og jeg nekter i pur trass og optimisme (i et intenst forsøk på fortrengning) å kjøpe nye bind.

Det er med andre ord en sånn dag da jeg hater alt og alle, og i særdeleshet kroppen min.

Identitetstrøbbel, lesber og forhold

Etter å ha lest Cheerful Megalomaniacs post om lesber som har vært sammen med transmenn er jeg veldig glad for at jeg aldri har hatt særlig mye med lesber å gjøre. Jeg har, som nevnt på den engelske bloggen min, en teori om at det er vanskeligere for kvinner å akseptere transkjønna. Og etter å ha lest nevnte post tror jeg kanskje at lesber har spesielt vanskelig for det.

Du finner deg ikke en mannlig kjæreste for så å insistere på å oppfatte ham som dame. Det er ikke sånn verden funker, sorry jenter. Sjølsagt er det litt komplisert hvis man allerede er i et forhold, men som Ryan skriver » No one should ever control someone elses coming out process».

Jeg har mange ganger vært veldig glad for at jeg var singel mens jeg fant ut av ting og kom ut av «dobbelskapet» mitt. Når sant skal sies er jeg ofte glad for at jeg fortsatt er singel. Men jeg ser ikke bort fra at det vil endre seg kraftig når jeg begynner på testosteron…

Kjønnsfilosofi

Enda en gang filosoferer jeg over hvordan man kan forklare det å være transkjønna. Enda en gang prøver jeg å finne et bedre ord som alle kan være enig i.

Det første som slår meg er «feilkjønna». Det er det vi er. Vi antas å tilhøre feil kjønn og blir altså feilkjønna fra fødselen av. Men det forutsetter at kjønn er statisk, medfødt og uforanderlig, og det er jeg slett ikke sikker på om det er. Men i praksis kan vel det være et greit begrep. I alle fall like anvendelig som klisjeen «å være født i feil kropp».

Fortsatt tar jeg meg selv i å velge det tredje alternativet når jeg skal pisse. Dessverre blir det stadig oftere slik at man må be om nøkkel til offentlige handikap-toalett. Og det tør jeg ikke. Jeg er jo ikke bevegelseshemma. Skal skiltet med rullestol tas bokstavelig? Eller holder det at man er feilkjønna? Jeg klarer ikke å avgjøre det. Selv om jeg ikke er bevegelseshemma, så er jeg vel kanskje fysisk utviklingshemma?

I alle fall ville filosofene fra antikken til 1800-tallet betegna meg som det. I følge dem fantes det bare ett kjønn; mann. Og kvinner var ufullstendige menn. Man trodde at kvinnen var en beholder for spiren til nye mennesker, at mannens sæd var frøet og kvinnen jorda. Ganske bokstavelig. Denne teorien holdt seg overraskende lenge. Ikke lenge nok for meg dessverre.

I videreføringa av de gamle filosofenes tanker kan man si at dersom kvinnen er en ufullstendig mann, bør det være mulig å gjøre «henne» fullstendig, altså til mann. Biologene på 1800-tallet innførte dessverre tanker om at kvinner og menn er basalt forskjellige, som to ulike arter nærmest (derav «særartsfeminisme» forresten). Dermed virker det å gå fra kvinne til mann nå enda mer absurd enn det ville gjort for de gamle grekere.

I middelalderen kunne kvinner, ved å gå i kloster, utvikle seg til et høyere nivå og kunne nesten få status som menn. Kanskje er det derfor myten om den kvinnelige paven fortsatt lever?

Men hadde de ikke i bunn og grunn rett? Gutte- og jentefostre er lenge ganske like, inntil guttefostrene tilføres testosteron og utvikler penis og testikler. Forandringa hos jentefostrene er mindre dramatisk. Et genetisk guttefoster som ikke tilføres testosteron på rett tidspunkt vil ofte ende opp som vanskelig å kjønnsbestemme, eller feilaktig bli tatt for å være jente – altså det som kalles intersex.

Det kan se ut til at de førmoderne filosofene ikke var helt på jordet likevel. Vel å merke fra et FTM-perspektiv. Hvordan man forklarer dem som vil være kvinner, uansett fysisk utrustning, aner jeg ikke. Jeg forstår meg ikke på dem.

Speilbilder

Som jeg har nevnt før trodde jeg lenge at alle jenter egentlig ville være gutter. Den vrangforestillingen røk omsider. En annen forestilling jeg hadde var at jeg så veldig maskulin ut. Når jeg så meg i speilet var det som om min fars ansiktstrekk tøt ut gjennom mine egne. På slutten av mitt liv som forsøksvis kvinne ble det viktig for meg å skjule mannligheten med sminke. Bare da kunne jeg se noe som ligna en kvinne i speilet. I ettertid kan jeg se at jeg slett ikke så ut som en mann, men derimot en helt vanlig kvinne. Det så jeg ikke da.
Blant relaterte pussigheter vil jeg nevne at da jeg ganske plutselig ble slank (hyperthyreose) og kunne se en kvinne i speilet, innså jeg at det overhodet ikke var meg. Jeg stirra inn i speilet og så en relativt pen kvinne stirre ut på meg, og jeg skjønte ikke helt hva hun hadde der å gjøre.
Når jeg nå ser meg i speilet (jeg har endelig begynt å like denne oppfinnelsen) ser jeg sannsynligvis noe mer mannlig enn dem som ser meg utenfra. Likevel er det blitt mer samsvar. Og jeg har begynt å revurdere mine oppfatninger om skjønnhet. Ikke at jeg er vidunderlig pen, men jeg er ikke noe monster heller. Bare ganske normal av utseende. I alle fall kommer jeg til å bli det.

(P.S. For dem som lurer på hvorfor jeg virker noe selvopptatt i bloggen kan jeg avsløre at dens intensjon er å handle om meg. Jeg føler heller ikke noe stort behov for å utlevere mine nære og kjære på nett.)