BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.
Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.
Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.
Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok. I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.
Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.
I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.