Glem aldri!

Jeg tror alle transmenn (og sikkert de fleste transkvinner) har opplevd det, i kortere eller lengre perioder, tidlig eller relativt seint i livet: Å få spørsmålet «er du mann eller dame?«. I alle fall hvis man omgås barn. I dag jobba jeg på en skole og fikk spørsmålet et utall ganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Unger har spurt meg om det samme like lenge som jeg har forsøkt å få mitt ytre til å stemme med det indre, altså i to og et halvt år. Men fortsatt er jeg strålende fornøyd så lenge jeg ikke sees som kvinne. Hele tida har jeg forsøkt å akseptere det stadiet jeg befinner meg på; et sted mellom kvinne og mann. Jeg er overbevist om at det er det sunneste, så lenge man har målet i sikte. Det er mann jeg er og vil være. Samtidig prøver jeg å akseptere at det ikke syns utenpå. Ikke ennå. Les videre