Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.
Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far. Les videre
Denne uka har jeg begynt å jobbe i barnehage. To dager i uka skal tilbringes blant 2-4-åringer. Det er en slitsom jobb med høyt støynivå og en del fysiske påkjenninger. Jeg regner meg ikke for å være spesielt flink med barn, men man kan venne seg til det meste og det finnes helt klart verre jobber (les: service-jobber).
En del transmenn har et sterkt ønske om å være pappa. En del vil for alt i verden ikke kalles mamma. Jeg har ikke de sterke følelsene rundt det. Man kan definere «mor» på flere ulike måter:
Helt sia jeg var liten har jeg vært opptatt av ikke å gjøre mora mi lei seg. Jeg kan ikke peke på noen annen årsak enn at det var det verste jeg visste; at hun blei lei seg. Jeg ville ikke fortelle henne om ting jeg syntes var vanskelig, for at hun ikke skulle bli like lei seg som meg.
Etter at jeg kom ut sommeren 2006 forandra det seg. Egentlig litt før det også. Jeg klarte ikke å skjule hvor deprimert jeg var før jeg fant ut av ting. Og etter den sommeren følte jeg plutselig at det gikk an å snakke med henne om det meste.
Likevel henger det i at jeg vil beskytte mora mi. Så når hun ringer i kveld og spør hvordan det går, mumler jeg at «det går no». Jeg har vel aldri vært særlig flink til å lyve. Så det ender selvsagt med at jeg griner (nei, testosteronet gjorde ikke at tårene tørka inn) og legger ut om at det ikke er mulig for meg å få noen operasjoner. Jeg er i en blindvei og GID-klinikken har sperra veien ut.
Og mamma blir nok lei seg. Men det er faktisk ikke jeg som gjør at hun blir lei seg; det er GID-klinikken. Ira Haraldsen og Frøydis Hellem har gjort livet vanskelig for mora mi. Og det skal de neimen ikke slippe unna med!
Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.
Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:
“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14
“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8
“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44
“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.
For å lese mine tanker om trans-foreldreskap må du ha passord. Legg igjen en kommentar her med e-postadresse, så får du passordet tilsendt.
Jeg har en politikk på ikke å skrive eller si noe offentlig om dattra mi. Hun er for liten til å kunne komme med innvendinger og kan seinere komme til å ha problemer med at jeg er trans. Likevel er trans-foreldreskap et så viktig tema at jeg ikke kan la være å skrive om det.
Jeg fant Kids of Trans Resource Guide i kveld og tok meg i å ønske at dattra mi kunne lese og forstå engelsk. Den anbefales til både foreldre og barn. Noen utvalgte sitater fra folk som har transforeldre:
“Transgender people aren’t freaks, they are our parents” .– Emma S., age 14
“ My father’s a woman who races cars in her free time, and she constantly
embarrasses men by knowing far more about high-performance engines
and independent suspension than they do” .– Jonathan F., age 24“ I don’t wish the confusion and adjustment on anyone. I do wish that everyone
could know what it’s like to see a parent be truly happy for the FIrst time
in his/her life” .– Leslie Q., age 24“It’s OK to have a transgender parent” .– Kite W., age 8
“My mom told me he was transgendered when I was 8, which was just before he switched.
The biggest challenge is other people’s reactions, and trying to explain the situation, or
avoid explaining it without actually lying” .– Elizabeth M., age 23“Although my family structure is different I have parents that love me very
much and I am lucky enough to have all of them in my life” .– Cameron V., age 22“Being trans doesn’t make them worse parents, it is just the reactions of others you have
to be careful of” .– Elizabeth M., age 23“I love Lily…wish I met her a few years sooner. She is the best Dad ever!” – Colleen M., age 44
“Our family may not fIt your notions but that does not make us any less real and deserving
of inclusion and respect” .– Susana R., age 40“I wish that bad people won’t try to kill the transgender mom just because they are
different from everybody else. I wish that it didn’t matter to other people that I have a
transgender mom” .– Matthew B, age 9People treat men and women differently, so when they can’t determine someone’s gender, or when they think someone is violating the “rules” about gender, they don’t know how to interact with them.
Sometimes, this confusion leads to harassment or violence. Transphobia is a real threat to our families. When our parents are not safe, we are not safe. We depend on our parents to love us and provide for us. If they are unable to secure a job, be safe from violence, or be themselves, that impacts us as their children.
For oss foreldre er nok ideen om at barnet også må få valget om å komme ut det vanskeligste å forholde seg til. Siden dattra mi er så liten, har jeg vært nødt til å ta det valget for henne. Det betyr at jeg er åpen for min egen del, men ikke snakker om henne offentlig. Omtrent samtlige medier har bedt om bilde av oss sammen eller i alle fall at jeg skal si noe om henne. Det har jeg unngått. Samtidig er det av og til vanskelig å trekke klare grenser så lenge hun ikke selv har begrep om konsekvenser og kan fortelle meg hva hun ønsker. Ikke minst forandres hennes innstilling minst en gang i måneden.
I begynnelsen gikk jeg ut fra at det var til hennes beste å slutte å si «mamma» og heller oppmuntre henne til å bruke navnet mitt. Jeg ønsker å begrense hvor utsatt hun er for andre menneskers fordommer og ser for meg at hun kan få rare blikk den dagen alle ser at jeg er mann og hun fortsatt kaller meg «mamma». Samtidig vil jeg minske følelsen hun kan få av å miste mammaen sin og har ikke forbudt henne å bruke det ordet. De fleste synes det er vanskelig å bruke mannlig pronomen om en som omtales som «mamma». «Han mamma» faller ikke helt naturlig i de fleste munner, for å si det sånn. Så selv om jeg blir kvalm hver gang noen omtaler meg med kvinnelig pronomen, innser jeg at det er noe jeg må tåle for min datters del.
De to utrederne på GID-klinikken, som ellers var enige i alt, var uenige i synet på barn. Mens den ene mente jeg måtte erkjenne fødselen av min datter som en voldtekt av min egen kropp, mente den andre at jeg av hensyn til dattra mi ikke burde være mann. Satt på spissen mente den ene at jeg burde tatt abort og den andre at det var bedre med ingen mamma enn en mamma som er mann. Jeg nekta å samarbeide på de premissene.
“To see the happy, content person she’s become (even if that person is a man), it
just warms my heart. That kind of happiness… well I hope everyone gets a
chance to see that in someone they love” .- Leslie Q, age 24
Barn fortjener foreldre som er ærlige og står for den de er. Ingen barn bør ansees som en feil. Den som så mye som antyder at mitt barn er en feil eller at hun bør oppfatte meg som en feil fortjener en på trynet! Mitt barn skal ikke traumatiseres av holdninger fra utenforstående såfremt jeg kan gjøre noe med det.
“It’s really confusing because my father wants my sister and I to call her
mom. But she isn’t my mom. It’s really hard to be never able to use the word
Dad, especially because I do have one” . – Emma S., age 14
“What do I call her? What do I refer to her as? How weird is it to say ‘my dad’
and then immediately say ‘her’?” – Katie B., age 23
Den ene utrederen mente at jeg skulle oppmuntre min datter til å si mamma, den andre at jeg burde forby det. Og jeg ble like provosert av begge deler. Så jeg lar henne velge. Hun er veldig sosialt kompetent og kommer sikkert til å bestemme seg for om hun vil fortsette å si mamma selv når skjegget gror.
Mitt inntrykk er at min datter har betydelig mindre problemer med min prosess enn de fleste synes hun burde. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være åpen, svar på spørsmål og snakke sammen. Helt siden dattra mi ble født har jeg insistert på å se henne som et menneske og respektere henne for den hun er. Jeg tror det er bedre å forklare ting som hun kanskje ikke forstår ennå, enn å si at hun er for liten til å forstå eller at det bare er sånn. Det er også viktig for meg å lære henne at foreldre er mennesker med egne liv og følelser. Og samtidig vektlegge at foreldre er voksne som skal ta vare på seg selv. Så langt ser jeg ut til å ha lyktes med akkurat disse tingene i alle fall. Hun er harmonisk og mer sosialt kompetent enn jeg noen gang har vært, i tillegg til rimelig kjønnskonform, med prinsesse-/barbie-/hester/stæsj-oppheng.
Jeg prøver også å gi min datter nok rom til følelser jeg ikke nødvendigvis liker. Det skal være ok å være lei seg eller sint. Samtidig er det utrolig godt når hun uttrykker stolthet eller aksept. Jeg har stor tro på at dattra mi er og vil bli i stand til å takle de forandringene vi har vært gjennom og de som kommer. Det vil ikke si at jeg tror det vil bli uproblematisk. Vi får ta det som det kommer. Det er i alle fall ingen grunn til å påføre henne problemer slik psykologen på GID-klinikken og den anonyme melderen til barnevernet forsøkte å gjøre.
Ikke minst tror jeg det er sunt at hun har en familie med mor far og barn hos sin pappa. Det vil gi henne pusterom når hun evt. føler at trans-greia blir for intens og en normalitet som i alle fall resten av samfunnet anser at hun trenger.
Tarald Stein 