Er du en bruker?

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Tvangsdialog – dialog som hersketeknikk

Hver gang ordet dialog nevnes får jeg pustevansker og kvalme. Jeg forbinder ordet med religiøse og intellektuelle overgrep. Min erfaring med dialog er altså ikke særlig positiv. Dialog foregår ofte slik:

Sett en gruppe som har makt sammen med en maktesløs gruppe. Gi dem kaffe og kaker og bli enige om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner. Maktgruppen får ordet og ønsker (krever) respekt for at de tråkker på de maktesløse (det sies selvsagt ikke på den måten, men pakkes tilstrekkelig inn til at ingen reagerer). Den maktesløse gruppen minner seg selv om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner, tygger kaker og holder kjeft. Kanskje mumler man litt til sidemannen som er like maktesløs. Det erklæres at dialogmøtet var en suksess som  må gjentas. Partene går hjem. De maktesløse føler seg enda mer maktesløse og har en nagende følelse av at de har sagt ja til å bli tråkka på. Maktgruppen føler seg svært tilfredse og edelmodige – de har gjort en god gjerning, gått i dialog med utskuddene. Dersom noen av de undertrykte ytrer seg kritisk blir man stemplet som vanskelig og konflikthissende (ja, den personen er ofte meg).

Mine erfaringer er henta både fra kristenliv (økumenikk) og politikk. Dialog ser ut til å fungere på samme destruktive måte uansett hvilken sammenheng det brukes. Det som ofte mangler er en maktanalyse. Du kan ikke sette de herskende i samme rom som de undertrykte og forvente ekte dialog uten konfrontasjon. (Ja, for dialog er egentlig noe fint noe. I alle fall i teorien.)

For å komplisere det hele ytterligere råder det sjelden enighet om hvem som har makten og hvem som ikke har den. En dialog burde kanskje begynne nettopp der. Det trengs ofte en analyse av maktforholdene, en analyse som begge parter skal bidra til og kunne kjenne seg delvis igjen i. Og så må vi nordmenn lære oss at av og til nytter det ikke å late som om alle er enige og glatte over konfliktene. Pek dem ut og analyser dem, og hvis mulig/ønskelig; legg dem til side  for kvelden.

Etter mine dårlige erfaringer holder jeg meg langt unna «dialog». Jeg er ikke interessert i å la meg tråkke på, å la all tvil komme de herskende til gode. Men jeg ser poenget med ekte dialog, der mennesker møtes på tross av fundamentale uenigheter og ser det av Gud i hverandre (eller hva man nå kaller det i sekulære kretser). Inntil videre er det altså dialog i gruppe noe andre må ta seg av.

Inspierert av Yousef Assidiqs innlegg på Religioner.no