Lest: Utenfor målgruppa

Jeg prøve å ikke ha fordommer mot bøker (bortsett fra dem som er for tjukke). Det er  ikke så farlig om jeg ikke føler meg i målgruppa, bare plottet og språket er bra. Og jeg kommer meg gjennom de fleste bøker. Dessverre også denne.

Et lite sidesprang av Denise Rudberg kan bare anbefales for kvinner over 50 med interesse for klær, interiør, slanking og husmorporno. Dette er noe av det verste jeg har lest siden Isfolket (som heldigvis var lite fokusert på klær og interiør), tross at plottet ikke er det aller verste. Og selv for nevnte lille målgruppe (jeg prøver å ha et positivt menneskesyn), vil jeg egentlig anbefalle å lese et dameblad eller to i stedet. Det ville spare tid, og damebladene kan ha informative bilder.

Grunnen til at jeg orker å i det hele tatt skrive om makkverket, er at boka er et godt eksempel på noe som dessverre skjemmer en del krim skrevet av kvinner: De endeløse beskrivelsene av klær, sminke, kroppskomplekser og interiør. Hvor ble det av de korte, treffende beskrivelsene som fikk meg til å se karakterene for meg?

Jeg forsøker å ikke bli misogynist, men slike bøker som dette gjør det vanskelig. Riktignok har hovedpersonen flere lag og framstår som ganske sammensatt, men det ødelegges av interiørbeskrivelser, skildringer av klær og andre ting som etter mitt syn har minimalt å gjøre i en krim.

Etter å ha lest boka er jeg glad for å ikke tilhøre målgruppen. De må ha et svært innholdsløst liv og et meget minimalistisk indre liv. Samtidig er jeg irritert over å ha kasta bort flere timer av min tid på uvesentligheter.

Lest: Skrik under vann

Hvilke bøker man oppfatter som gode er ikke alltid bestemt av kvaliteten. Noen ganger handler det om personlige preferanser; om man faller for hovedpersonen, om holdningene som kommer til uttrykk i teksten stemmer med ens egne, om man ut fra egne (kanskje begrensa) erfaringer oppfatter personer og handling som troverdige og mye annet. Det kan være tilfelle her, men jeg tror dessverre ikke det.
Jeg har nettopp fullført Skrik under vann, Øbro og Tornbjergs første bok om profileringseksperten Katrine Wraa. Og jeg er ikke imponert. For det første engasjerer ikke hovedpersonen, og morderen skildres ikke troverdig. Særlig original er den heller ikke; den minner om en dårlig kopi av betydelig bedre amerikanske romaner i profileringssjangeren.
I strid med gjengse normer må jeg avsløre litt av løsningen for å beskrive de største problemene med boka. De som, tross mine advarsler, vil lese boka, bør ikke lese videre (eller strengt tatt burde de ikke begynt å lese).
Noe jeg absolutt hater er kvinnelige »helter» som må reddes av menn. Direkte reaksjonært er det. Jeg lar meg ikke blidgjøre av at seriemorderpsykopaten er kvinne. Dette avsløres dessuten altfor tidlig av tilbakeblikk på morderens bardom, selvsagt innskutt i kursiv (grøss!). Det er for meg totalt uforståelig hvordan (sjokkerende mange) forfattere tror at er slikt skittent knep kan forvandle en dårlig og endimensjonal tekst til et verk med psykologisk dybde.