Jubileum: 10 år på antidepressiva

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

• Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
• For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
• En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
• Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
• All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Overfladisk

Jeg vet ikke hva det kommer av, men i det siste har jeg klart å leve på overflata, slik det er påkrevd i situasjonen og slik det er relativt vanlig i vårt samfunn. Det kan skyldes lykkepiller eller håp, hvem vet. Ulempen er at det ikke frister å blogge om viktige ting. Jeg kunne jo risikere å tenke!

Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive om noe som har irritert meg i lengre tid, dog ikke særlig intenst. Det dreier seg om utvekst etter hårfarging. De fleste er enige om at utvekst etter bleiking er en uting og mindre pent. Det gir et billig inntrykk.

Derimot virker det som om utvekst etter farging er helt greit. Jeg syns faktisk det er verre. Spesielt når fargen er betydelig mørkere enn den naturlige. Det dreier seg gjerne om black-metallere, som fra naturens side er utstyrt med kommunefarge eller den lite rocka hårfargen blondt, som farger det svart. Eller det er gråhåra damer godt oppi åra. Når så håret vokser ut blir det mindre pent. På  avstand ser det ut som om vedkommende har måne. Spesielt latterlig er det på folk med langt hår, noe disse gruppene ofte har.

Sånn. nå fikk jeg sagt det. Og nå skal jeg inn på badet og bleike luggen.

Zombie-wannabe

Min kompis Immanuel forteller om psykiatri og medisinering i et gjesteinnlegg på Psykbryt, om hvordan han ble gjort til en zombie. Jeg er glad jeg aldri har vært der. Jeg skriver i stedet, og av og til blir det litteratur av det.

Samtidig kjenner jeg en dragning mot bedøvelse. Jeg har verken trening eller egentlig anlegg for å bruke alkohol som bedøvelse. Og jeg tror heller ikke jeg bør prøve, selv om det sikkert er sunnere enn medikamenter.

Innimellom lengter jeg etter at noen skal plassere meg på ei seng i et kott og gi meg tilstrekkelig bedøvelse til at jeg ikke lenger merker at jeg er i live. Bare slik kan jeg fortsette å eksistere, tenker jeg noen ganger. Jeg klarer ikke å sette meg i en slik situasjon på egenhånd. Og akkurat det vil vel hindre at jeg får slik «hjelp».

I stedet spiser jeg pillene mine uten merkbare bivirkninger og håper at jeg en dag vil klare å eksistere uten håp.

Å leve er en vane det kan være vanskelig å bli kvitt.

Kognitiv adferdsterapi – mine erfaringer

Dette var opprinnelig skrevet som svar i en debatt på nettet om norsk psykiatri:

Jeg har veldig gode erfaringer med såkalte lyekkepiller mot min moderate depresjon. Jeg har ikke lenger behov for å sove 14 timer i døgnet, men kan fortsatt føle både tristhet, nervøsitet og glede. De aller dypeste bølgedalene er borte, men det tror jeg mer skyldes at jeg har fått hjelp for det som egentlig feiler meg.
Derimot har jeg store betenkeligheter med å gå til psykiatrisk sykepleier for såkalt samtaleterapi igjen. Den nye trenden er åpenbart det de kaller kognitiv adferdsterapi –  en metode der pasienten selv skal tenke seg frisk ved å tenke positivt. Evt. dypereliggende årsaksforhold oversees ganske lett.
Jeg følte at jeg ikke ble hørt, mine erfaringer ble bagatellisert. For eksempel fikk jeg tilbud om kurs i nettopp kognitiv adferdsterapi. Jeg forsov meg til 2 av de tre første møtene av totalt 8 og ga derfor opp under påtrykk fra behandler fordi jeg åpenbart ikke tok det seriøst nok… Da hadde jeg for lengst fortalt at det største problemet var mangel på initiativ og at jeg bare ville sove.
Jeg fikk også gjentatte spørsmål om jeg hadde et anstrengt forhold til mat, noe som tatt i betraktning min overvekt er et under at jeg ikke har.
Da jeg så til slutt fant ut på egenhånd at det var misforholdet mellom fysisk kjønn og kjønnsidentitet som gjorde meg deprimert, fant jeg selv ut hvor jeg skulle henvende meg, fikk hjelp av fastlegen min og er i dag et lykkelig menneske. Det eneste negative er at jeg ikke tør slutte med «lykkepillene» av frykt for å få tilbake et abnormt søvnbehov og manglende tiltakslyst.

Jeg kan legge til at jeg slutta med pillene samtidig som jeg begynte på testosteron. Det førte ikke til noen forandringer, verken i humør, tiltakslyst eller søvnbehov.

På den gamle bloggen fikk jeg spørsmål om hvordan jeg kunne avskrive kognitiv adferdsterapi uten å ha prøvd det. Her er svaret mitt:

For det første leste jeg hele heftet som hørte til kurset og prøvde ei stund å følge det på egenhånd, siden veldig mye av kognitiv adferdsterapi har med selvhjelp å gjøre. Jeg opplevde at det forutsatte manglende bakkekontakt og at man nærmest skulle hjernevaske seg selv. Jeg ble kritisk og klarte ikke å følge opplegget.
For det andre var dette et kurstilbud til folk med depresjon. Søvnproblemer er vanlig ved depresjon, men dette ble ikke tatt alvorlig. At jeg ikke klarte å stå opp tidsnok ble tolket som at jeg ikke tok det seriøst.
For det tredje er kognitiv adferdsterapi (k.a.) en måte å behandle sykdom ved å redusere symptomene. Dette tror jeg er uheldig, fordi årsaken til depresjon ikke gjøres noe med. Det er som å si til en person med hjerteproblemer at han skal ta medisin, men kan fortsette en usunn livsstil med røyking og stress. Det gjør man ikke lenger innen somatiske sykdommer.
Jeg er opptatt av at man skal få medisiner som virker hvis man trenger det, samtidig som man får hjelp til å løse de underliggende problemene. K.a. hindrer så vidt jeg kan se denne siste delen av behandlingen, siden man hele tiden skal tenke positivt og overse problemer i hverdagen. I alle fall bagatellisere dem. På lengre sikt tror jeg det er svært uheldig.