Innlegg tagget ‘lykke’

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!

Nei, dette er ikke avslutningen på blogg-eventyret, bare en midlertidig tenkepause. Det er altfor lenge sia forrige innlegg. Det skyldes ikke at jeg ikke har noe å blogge om, for det har jeg. i bøtter og spann. Men hodet mitt har de siste månedene vært fullt av en ting: Kjæresten min. (mer…)

Mangel på ord

Publisert: lørdag 4 april, 2009 av Tarald i frigjøring, Trans
Stikkord:, , , , ,

Nei, det skal ikke handle om at vi trenger nye begreper, mer presise begreper, for å snakke om kjønn. Selv om vi absolutt trenger det.

Denne gangen handler det om å være lykkelig uten å våge å kalle det lykke. Det handler om at orda er oppbrukte, tømt for innhold. Jeg er verdens heldigste, men kvir meg for å uttrykke det slik av frykt for at det skal avsløres som usant eller kortvarig. Jeg vil skrive side opp og side ned om hvor fantastisk livet kan være, men orda kommer ikke. (mer…)

Testosteron!

Publisert: fredag 6 juni, 2008 av Tarald i frigjøring, Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , ,

Det er sjelden jeg har problemer med å uttrykke meg, men det virker umulig å beskrive hvor glad jeg er. Jeg elsker hele verden! (Muligens bortsett fra GID-klinikken, men i dag er jeg tilbøyelig til å tilgi alt.)

På vei til busstoppet for å dra på lanseringa av forfatterstudiets antologi Trykk08, åpna jeg postkassen og fant to brev og Nordlys. Det ene brevet var som venta resultatene av blodprøvene jeg tok på mandag. Det andre inneholdt en resept og ønske om en god dag. Hvis jeg ikke hadde hatt den tunge sekken på meg, ville jeg hoppa av glede. Jeg smilte fra øre til øre hele veien til byen. Enda jeg vet at jeg ser mindre maskulin ut når jeg smiler, hvis jeg ikke tenker meg om. I dag blåste jeg en lang marsj i det. Nå er det ingen som kan stoppe meg! Jeg trenger ikke å bekymre meg for noen myndighetsinstans lenger. I alle fall ikke på lenge ennå.

Det er på høy tid å få tatt noen før-bilder. Jeg bør ta et nærbilde av ansiktet mitt, av hendene, hårfestet, halsen, brystkassa m.m. De kommer nok opp hit om ikke lenge.

Mye kommer til å forandre seg. Det blir utrolig spennende! Jeg er virkelig heldig som får oppleve dette. Det skal jeg prøve å huske når kvisene myldrer, håret faller av og pelsen på ryggen gror… Det betyr uansett ingenting. Jeg gleder meg til stemma mi blir mørkere, til å få mer hår på brystkassa, til at ansiktet blir mer mannlig, til skjegget begynner å gro, til å se kroppen forandres og endelig bli min! JEG ER VERDENS LYKKELIGSTE MANN!

Radiodokumentar om testosteron

Jeg drømmer at jeg blir intervjua. I søvne pønsker jeg ut intelligente svar på journalistens spørsmål, anstrenger meg for å gjøre meg forståelig.

Etter fem timers søvn våkner jeg. Sola skinner bak gardina. Kjenner at jeg har lyst til å sove videre. Ser på klokka. Og tenker «nei, dette har jeg ikke tid til gitt».

Det er på tide å roe seg ned, kanskje sove mer enn 7 timer ei natt. Det ville bli den første på ei uke. Hver morgen husker jeg at jeg har drømt noe stressende.

Jeg trenger ikke antidepressiva lenger, det er rimelig klart. Jeg som pleide å sove som en stein, kunne sove nesten uendelig hvis jeg ikke ble tvunget til å stå opp og som sjelden drømte anna enn den klassiske om at tennene faller ut. Det er delvis tablettenes feil at jeg våkner før jeg er ferdig å sove, at jeg drømmer livaktig og stressende. Lenge var det en lav pris å betale for litt energi og pågangsot, men nå har jeg det uansett. Så hvorfor slutter jeg ikke?

Jeg tør ikke. Tablettene er et sikkerhetsnett den dagen jeg får beskjed om at utredninga på Rikshospitalet er ferdig. Og sia de ikke kan si noe om når det blir, tør jeg ikke å trappe ned en gang. Så mens jeg tidligere måtte anstrenge meg for å gjøre noe som helst, må jeg nå anstrenge meg for ikke å gjøre noe. Jeg er jo slett ikke sikker på om «lykkepillene» vil hjelpe meg hvis jeg får nei fra Riksen. Egentlig tror jeg ikke at de vil være sterke nok. Hvis det skulle skje, vil jeg nok trenge full narkose, å bli lagt i koma resten av livet.

Men enn så lenge gleder jeg meg over sola som skinner, snøen som glitrer, boka jeg har skrevet, nye prosjekter, venner, positive tilbakemeldinger, dattera mi – alt det som gjør meg mye lykkeligere enn en tablett daglig. Mens jeg svelger dagens dose mental forsikring.

Vagt inspirert av dette innlegget.

I kveld gikk det for alvor opp for meg hvor heldig jeg er. Jeg hadde altså før-lanseringsfest for Framandkar og oppmøtet var veldig bra. Plutselig skjønte jeg hvor mange som faktisk setter pris på meg og det jeg gjør/skriver, bare her i Tromsø.

Først og fremst var det masse gratulasjoner, klemmer og skåling. Mange av mine venner og bekjente hadde tatt med seg sine egne venner. Det var en broket forsamling av litterater, homser og noen til. Kjente og ukjente kom bort til meg og sa veldig mye pent, både om meg og dikta. Det ble nesten pinlig. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Selve opplesninga gikk også bra. Responsen var overveldende.

Seinere på kvelden, utenfor et anna utested, kom ei fremmed dame bort til meg og sa hun hadde sett meg på TV. Hun ønska meg lykke til og sa det var viktig det jeg gjør.

Alle har vært helt fantastiske, og hvis nå boka skulle bli slakta av anmelderne håper jeg at jeg klarer å huske at amnge liker det jeg skriver og det jeg står for. Og ikke minst at jeg har veldig mange gode venner og støttespillere. Jeg ville selvsagt ikke bytta noen av dem mot litterær anerkjennelse.

Noen må nevnes spesielt:

Frank og Kevin – Jeg setter utrolig stor pris på å ha blitt kjent med dem og ha dem som venner. Rausere mennesker skal man lete lenge etter. Dessuten har de til sammen et gigantisk kontaktnett. De har også andre erfaringer og innfallsvinkler til en god del ting, noe som gjør at jeg ofte lærer noe sammen med dem (for eksempel hvordan en is-maskin ser ut 😉 ). Framandkar er tilegna Frank. Jeg håper og tror at vi alltid vil være venner, uansett hvor ulike liva våre måtte bli.

Roy-Morten – Boka er også tilegna ham. Vi har vært venner lengre enn jeg har vært venner med noen andre her i Tromsø. VI kan snakke om alt. Ikke minst har han vist fantastisk stor forståelse og respekt for den prosessen jeg går gjennom. Spesielt i den første fasen trengte jeg en god venn som ham, og er heldig som hadde og har ham som kompis. Vi ble kjent på forfatterstudiet for 7 år siden og har siden utveksla tekster ganske jevnlig. Han fortjener en stor takk for å ha lest og kommentert store deler av det som nå foreligger i bokform som Framandkar. Jeg håper og tror at vi kommer til å fortsette å være venner og skrive-kollegaer også i framtida. Forhåpentligvis er det ikke altfor lenge til hans lanseringsfest!

Også takk til Mette, Maria, Lina, Tore, Johnny, Andreas, Johanne, Thomas og mange, mange fler! Alle rundt meg har på hver sine måter bidratt til den jeg er og den boka som endelig blir lansert på mandag.

Jeg føler meg utrolig priviligert! Det er slett ikke alle som er så heldige. Og enda har jeg ikke nevnt familien min og venner andre steder. Det får meg også til å tenke på hvor annerledes og mye bedre livet mitt er blitt etter at jeg erkjente at jeg er mann og turde å stå for det. Jeg pleide å tenke på meg selv som en inneslutta, ensom ulv, men nå har jeg mange venner og føler at jeg har mye lettere å åpne meg for andre mennesker. I kveld er jeg rett og slett lykkelig. Det trodde jeg aldri at jeg skulle bli for bare tre år siden.