Sjokkerende bestialiteter

Jeg lar meg ikke sjokkere av at homser blir piska til døde og hengt i iran. Opprørt? Ja, men ikke sjokkert. Det er liksom ikke annet å vente. Skildringer av konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig sjokkerer meg heller ikke, selv om jeg blir opprørt.
Det som virkelig sjokkerer meg er når regimer eller mennesker man bør kunne forvente mer av, behandler folk på umenneskelige måter. USAs bruk av dødsstraff er et eksempel. Drapet på Brandon Teena et annet.
Her om dagen leste jeg litt homohistorie fra 2.verdenskrig. Som kjent ble homser internert i konsentrasjonsleire i Tyskland. Dette visste jeg fra før. I tillegg stod de nederst på rangstigen og hadde størst dødelighet av alle fangegruppene. Det sjokkerende var opplysningen om at en del av disse ble putta i fengsel etter krigen for å «sone ferdig straffa».
Mens jøder og politiske fanger fikk stor sympati og oppreisning etter krigen, fortsatte homoseksuelle handlinger å være forbudt. Homser kunne dermed risikere å sitte i konsentrasjonsleir under krigen, bare for å bli videreført til vanlige fengsler etterpå, hvis de overlevde. Noen mulighet til å klage hadde de ikke, siden de etter loven var kriminelle.
For meg er dette blitt et bevis på verdens vannvittige ondskap. Jeg tenker på det hver gang jeg synes jeg har det fælt. Jeg kunne hatt det verre, tenker jeg da, mye verre. En kompis kommenterte at dette måtte være et kroneksempel på hvordan man kan frata mennesker all tro på samfunnet.
Ondskap finnes i alle samfunn, ikke bare i diktaturer og under tyranner som Hitler og Stalin. Det er grunn til å være på vakt uansett hvor demokratisk og åpent et samfunn er. Jeg vil oppmuntre mennesker til å tenke selv og ikke bare godta urett fordi loven sier at det er rett.

Gjenkjennelse

Av og til er det godt å ikke være helt alene. Av og til er det godt å høre at andre har tenkt eller skrevet noe man kan kjenne seg igjen i. Av og til er det godt å ha f.eks. Leonard Cohen:

Jeg ba min far; jeg sa: Far, forandre mitt navn.
Det jeg bruker nå
er dekka av frykt og forakt
og feighet og skam.

Han sa: Jeg stengte deg inni denne kroppen,
jeg mente det som en test.
Du kan bruke den som våpen,
eller til å gjøre noen glad.

Så la meg starte om igjen, gråt jeg,
vær så snill å la meg begynne på nytt,
denne gangen med en skjebne mer rettferdig,
jeg vil ha ei rolig ånd.

Jeg snudde meg aldri bort, sa han,
jeg gikk aldri min vei.
Det var du som bygde tempelet,
det var du som dekka til mitt ansikt.

Og må denne sangens ånd
må den reise seg ren og fri.
Må den bli et skjold for deg,
et skjold mot fienden.

(Leonard Cohen: Lover, lover, lover. Refrenget utelatt. Min oversettelse)