Helter dør

Det finnes noen transmenn som rager høyere enn andre. De er fyrtårn som leder oss andre utenom skjær og sandbanker. Hvem de er kommer sikkert litt an på perspektivet. I dag oppdaga jeg at en av disse døde i mai, uten at jeg fikk det med meg.

Matt Kailey (1955-2014) var en av de første homofile transmennene jeg hørte om. Jeg tror det var ganske tilfeldig at jeg bestilte Just Add Hormones fra Amazon en gang tidlig i prosessen. Den vakte gjenkjennelse, latter og ettertanke, kvaliteter jeg syntes at de fleste lignende bøker manglet.

Han ble som en ukjent storebror på den andre siden av havet. Seinere har jeg fulgt bloggen hans, Tranifesto, som fortsatt ligger der med et vell av nyttig informasjon, gode råd og kloke kommentarer. Han var et av de få menneskene jeg virkelig har sett opp til, fordi han var så klok. I ham så jeg hvordan jeg kunne bli om noen år.

Han var en av dem jeg egentlig hadde håpa å møte ansikt til ansikt. Så langt kom vi ikke. Jeg rakk det ikke før han trakk sitt siste sukk i mai, og det skulle gå et halvt år før jeg oppdaga at han var borte. Plutselig innså jeg at jeg hadde savna postene hans og sjekka facebook. Fred over minnet.

Jeg tror det var via Matt at jeg fikk høre om Lou Sullivan. Det går i alle fall ei linje mellom dem. Matt tok opp stafettpinnen der Sullivan slapp.

Som en fotnote vil jeg også nevne mitt poetiske forbilde, Øystein Ziener, også en av mine døde helter.

Måtte de få hvile i fred!

“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser