Testosteronmangel

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.