Zombie-wannabe

Min kompis Immanuel forteller om psykiatri og medisinering i et gjesteinnlegg på Psykbryt, om hvordan han ble gjort til en zombie. Jeg er glad jeg aldri har vært der. Jeg skriver i stedet, og av og til blir det litteratur av det.

Samtidig kjenner jeg en dragning mot bedøvelse. Jeg har verken trening eller egentlig anlegg for å bruke alkohol som bedøvelse. Og jeg tror heller ikke jeg bør prøve, selv om det sikkert er sunnere enn medikamenter.

Innimellom lengter jeg etter at noen skal plassere meg på ei seng i et kott og gi meg tilstrekkelig bedøvelse til at jeg ikke lenger merker at jeg er i live. Bare slik kan jeg fortsette å eksistere, tenker jeg noen ganger. Jeg klarer ikke å sette meg i en slik situasjon på egenhånd. Og akkurat det vil vel hindre at jeg får slik «hjelp».

I stedet spiser jeg pillene mine uten merkbare bivirkninger og håper at jeg en dag vil klare å eksistere uten håp.

Å leve er en vane det kan være vanskelig å bli kvitt.

Les videre

Livstegn

I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in wich I’m dying
were the best I’ve ever had
I find it hard to tell you
I find it hard to take

Mad World – Gary Jules

Jeg har aldri møtt fordommer eller diskriminering fordi jeg er transseksuell
– bortsett fra på GID-klinikken og fra LFTS – Landsforeningen for transkjønnete. De som liksom er der for å hjelpe.

Transgender Inequality

Heldigvis for mine omgivelser er jeg ikke rasjonell nok til å begå barmhjertighetsdrap på meg selv, selv ikke når jeg får framtida mi kansellert. For hvert sekund venner jeg meg litt mer til å eksistere uten å leve. En gang til.