Etterlyser bilder av Brita Hansdatter Hagesæther

Brita Hansdatter (1828-1913) bodde på Hakset (Hageseter) i Lindås, men var født på Søndre Kvinge i Masfjorden. Hvis det finnes bilder av henne, befinner de seg så langt ute i slekta at denne etterlysningen er eneste mulighet til å få se dem. Hun var gift med Nils Olsen (1847-88) fra Famestad.

Haldor Hageseter

Her er et bilde av sønnen, Haldor Nilsen Hagesæther, som flytta til Bergen.

Min spedalske tipptipptippoldemor – bygdebøker og historiens skam

Jeg skal begynne med begynnelsen. I 1822 gifter 22år gamle Guri Johannesdatter Hodnekvam seg med 19-åringen Hans Olsen fra Sørkvingo og flytter dit. Det er ikke så lett å sortere hva som gjelder dem og de ørten andre ved samme navn i samme område, men etter møysommelig eliminering og dobbeltsjekking er jeg nå rimelig sikker på at det var dette tjenesteparet som ble foreldre til Britha Hansdatter i juni 1828 (deres tredje barn). Dessverre for henne har faren da allerede vært død i fire måneder. Det står utrykkelig i kirkeboka at han ikke døde av smittsom sykdom, så vi får vel tro presten på hans ord. Noen videre utdyping av dødsårsaken for 25-åringen finnes ikke. Jeg stusser litt over at datterens dåpsinnførsel ikke sier noe om at faren er død, men tror likevel at det må stemme.

Guri gifter seg igjen året etter med en mann som også heter Hans Olsen, men fra Myking. Sikkert praktisk for henne, men mindre praktisk for bygdebokskribenter og slektsforskere. I det hele tatt tilfører bygdebøkene for Lindås og Masfjorden mer forvirring enn oppklaring rundt Guri. Ett sted står det at den nye mannen het Ole Monsen, men det finner jeg ingen andre steder og slett ikke i noen originalkilder, så gudene må vite hvor de fikk det fra. De blir boende på Sørkvingo/Einerstrand i noen år før de flytter til Hodne og så tilbake til Einerstrand.

Jeg sleit lenge med å finne begravelsen hennes, spesielt siden den ene bygdeboka påstår at hun døde i 1874. Det klarte jeg ikke å finne igjen i kirkeboka, så jeg stryker den opplysningen. Det første treffet som antyda at hun var spedalsk, avskrev jeg fordi alderen var feiltranskribert. Og fordi det virka litt søkt. Leprahistoria virka så fjern, jeg var ikke klar over hvor mange som ble syke og det var helt uventa at en av mine relativt nære forfedre skulle ha hatt noe med den moderne medisinens gjennombrudd å gjøre. Men fortsatt kunne jeg ikke finne henne død noe annet sted. I stedet dukka hun opp som død på pleiestiftelsen 2,5år etter innleggelsen, med riktig alder. Tvilen ble stadig mindre – dette måtte være riktig. Så jeg begav meg inn i selve det digitaliserte lepraarkivet og fant henne som nr. 1161 i pasientfortegnelsene.

Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.

Her er innførselen om henne etter økning av kontrast og minsking av lys, samt forstørrelse.

Jeg fikk hjelp til å tyde innførselen. På venstre side står personalia. Det oppgis at hun har friske barn, men ei død søster (sannsynligvis spedalsk), og søsterens sønn legges inn samme sted ikke lenge etter. Alt dette stemmer med den Guri jeg er på jakt etter. På den ganske uleselige høyresida står det at hun har hatt smerter i hendene i mange år og at de litt etter litt har blitt stive, følelsesløse og ubrukelige. Hun har gjentatte utbrudd av flekker på hender og føtter, og også føttene er nå ganske følelsesløse. Mange av symptomene hennes ligner vel så mye på leddgikt, så kanskje hadde hun det også. Men det er liten tvil om at hun var spedalsk.

Jeg tenkte i utgangspunktet at spedalskheten kanskje kunne forklare hvorfor dattera ikke ble gift før hun var 40. Selv om Guri hadde hatt smerter i mange år, er det ganske sannsynlig at det først var ganske nylig at hennes sykdom ble umulig å skjule. Jeg tenker meg at hun kanskje kom på pleiestiftelsen for å skåne familien fra skammen, men det tror jeg aldri vi finner ut. Ille nok for barna å ha ei tante med denne skambelagte sykdommen om de ikke skulle ha ei mor med den også. Det finnes to former for lepra; den knudrete formen er ofte veldig synlig og utvikler seg raskt, mens den glatte angriper nervesystemet og fører til lammelser, sår, deformerte lemmer og betyr ofte et langt og pinefullt liv. Guri hadde uten tvil den langsomme, glatte formen.

Den eldste dattera gifta seg omsider 10 år før moras død. Ofte var det den yngstes oppgave å pleie sine gamle foreldre, så den høye giftealderen kan ikke forklares med det heller. Vi vet ikke og kommer aldri til å få vite hvorfor det drøyde så lenge for Brita. Men moras mysterium er løst og jeg har lært mye om lepra i prosessen.

Hvorfor står ikke dette i noen av bygdebøkene? Hvem vet. Kan det fortsatt ha vært så skambelagt i siste halvdel av 1900-tallet at de ville forbigå det i stillhet? Jeg har vanskelig for å tro det, men på andre områder (som homofiles rettigheter) har samfunnet forandret seg svært mye bare de siste 30 år. Er det jeg som er rar som synes at dette er mye mer interessant enn en stille død av alderdom? Kanskje fant de aldri disse opplysningene? Masfjordsoga ligger på nett. Et søk på «spedalsk» gir to treff, begge fra 1600-tallet. Jeg sendte en epost om saken og fikk rask respons, så nå er sannheten om Guris endelikt kommet med.

Generell bakgrunn

Pleiestiftelsen nr.1 slik den ser ut i dag.

Guri kom altså til pleiestiftelsen som gammel kone. Det var tre år siden Armauer Hansen (1841-1912) hadde funnet bakterien som forårsaker lepra. Det var en stor oppdagelse – det var bare andre gang i verden at en mikroorganisme ble identifisert som sykdomsårsak. Fortsatt kalles lepra Hansens sykdom mange steder. Før oppdagelsen av pencillin og andre antibiotika etter andre verdenskrig, fantes det ingen behandling. Lenge hadde man bare lover, smitteregister – det første i verden, og isolasjon i kampen mot sykdommen.

Historien om spedalskhet representerer begynnelsen på det norske helsesystemet og et gjennombrudd for moderne vitenskap mot gammel overtro. Men det var ikke slik at frykten for de spedalske og stigmatiseringen tok slutt med denne oppdagelsen. Forholdene på leprahospitalene var til dels grusomme. Armauer Hansens gjennombrudd innebar også en ny forståelse av at sykdommen var smittsom, ikke arvelig (men det skulle vise seg at store deler av befolkninga er naturlig immune, så gener spiller en rolle i det). Det ga ikke grunn til å slutte med stigmatisering og utstøting, tvert imot.

Mens Guri var innlagt, vedtok stortinget den første lepraloven (1877). Den skulle spesielt hindre at fattige spedalske gikk på legd, som innebar at de spredte smitten til et stort antall mennesker. Senere kom en mer omfattende lov som vakte mer motstand.

På denne tida hadde Bergen Europas høyeste konsentrasjon av spedalske og hele tre leprasykehus. Et av disse er i dag museum, Lepramuseet i Bergen, det tidligere St.Jørgens hospital (Guri var på Pleiestiftelsen no.1, men vi må anta at forholdene var de samme). St.Jørgen er Skandinavias eldste bevarte sykehus og var i drift fra 1411 til 1946. Jeg må nok dit til sommeren. I tillegg er det på høy tid at jeg leser «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo (handlingen foregår på St.Jørgen, få år etter at Guri døde). I 1880 ble selveste Armauer Hansen fradømt sin stilling fordi han hadde påført pasienten Kari Spidsøen skade i et medisinsk forsøk mot hennes vilje. Dommen fikk ikke de helt store konsekvensene, hverken for forskningsetikken eller legens ettermæle, men er et av de tidligste eksemplene på krav om informert samtykke.

Digitalarkivet om lepraarkivet

Skrekksykdom som ikke dør – forskning.no

Store Norske om lepra

Wikipedia

Om Armauer Hansen

Mysteriet Britha Hansdatter fra Søndre Kvinge (1828-1913?)

Jeg prøver å knekke noen slektsnøtter i min fars slekt (han skal få et slektshjul som forsinka bursdagspresang) og dobbelsjekke noen litt raske slutninger. Det er et nitidig detektivarbeid, så jeg tenkte å presentere et ganske gjennomsnittlig eksempel på hvordan det kan arte seg.

Britha Hansdatter ble født på gården Sørkvingo i Masfjorden i Hordaland i 1828. Hun gifter seg 40år gammel med den 20år  yngre Nils Olsen fra Famestad. Det ser ut til at det var hennes første ekteskap, så hun var en uvanlig «gammel» førstegangsbrud. En slik aldersforskjell var i og for seg ikke uvanlig, men da satt gjerne den eldste med en bra gård som den yngre ville ha fingrene i, og den eldre var vanligvis enke/-mann. Ingen av delene er tilfelle her, så jeg er fryktelig nysgjerrig på dette paret.

De slo seg ned på gården Hagesæther (/Hageset/Hakset(dagens skrivemåte)), og altså ikke noen av gårdene de selv kom fra (selv om avstandene ikke er avskrekkende). Den første sønnen, Ole Johan, ble født omtrent et år seinere, så hun var ikke gravid da de gifta seg (noe som kunne forklart en del, men nei). Førstegangsfødende i førtiåra var heller sjelden i de dager. To år seinere, i 1871, kom min tippoldefar Haldor til verden som det andre og siste barnet de skulle få.

Kirka der de gifta seg, døpte ungene og ble begrava; Hamre.

I 1888 dør Nils. Han er da like gammel som kona var da de gifta seg. Ettersom den skanna kirkeboka for Hamre ikke går lenger enn til 1881, aner jeg ikke hva han døde av (hvis han døde av noe medfødt kunne det forklart en del). Britha selv fyller 60 like etter. Den eldste sønnen drar snart til Bergen, eller kanskje er han der allerede? Vi finner ham i folketellinga 1891 som snekkerlærling i Bergen. Snart følger min tippoldefar etter, det vil si han registreres utflytta 28.januar 1895 og gifter seg fem dager seinere med min tippoldemor. Vi får håpe at de hadde kjent hverandre lenger enn det!

Vi nærmer oss århundreskiftet. Framtida ligger i byen eller på den andre sida av havet. Gårdene er for små, med for mange munner å mette. Sånn sett er de to brødrene typiske. I byen finner de seg jobber i industrien; den eldste som verksarbeider, den yngste som garver. Deres mor ser kanskje ingen framtid i byen. Hun blir i alle fall boende på gården, som kårkone mens en ny familie slår rot der. Det forundra meg litt. Riktignok var arbeiderboligene den gang svært så kummerlige, men mora var ikke akkurat vant til luksus. Den gangen var det forventa at ungene tok vare på gamle foreldre, så hvorfor gjorde ikke brødrene det? Folketellingene i 1891 og 1900 plasserer henne uansett på Hakset.

Det som voldte meg hodebry var å finne ut når hun døde. Jeg fant ingen passende Birthe Hansdatter uansett hvordan jeg søkte. Folketellinga i 1910 ga meg løsninga. Ikke fordi jeg umiddelbart fant henne der, men da jeg søkte meg fram til gården og familien hun bodde sammen med ti år tidligere, hadde hun plutselig etternavnet Nilsdatter. Hvor kom det fra? Fra hennes mann så klart. Det virker ikke logisk at hun ganske plutselig som 82-åring får et navn som skulle tilsi at hun var datter av sin egen ektemann, han som attpåtil var 20år yngre enn henne! For et moderne menneske virker det litt perverst, men sannsynligvis skyldtes det de nye navnelovene. Hun har også blitt noen år eldre, men jeg er rimelig sikker på at det er henne likevel. Jeg har ikke funnet noen andre som sted og alder passer bedre på, og som sagt finner jeg henne ikke noe annet sted. Spesielt når folk ble gamle kom de gjerne ut av tellinga og det var ingen rundt dem som huska det heller, jeg har sett det før. De som foretok tellingene var heller ikke alltid så nøye på det.

Så jeg søkte på nytt etter begravelsen hennes, med det nye (litt perverse) etternavnet. Og vips, der var hun: Død i 1913. I 1910 får vi oppgitt at hun får støtte fra fattigkassen, og hun dør som fattiglem. Nøtta er knekt, jeg fant begravelsen, men sitter likevel igjen med mange spørsmål. Besøkte sønnene henne? Hadde de virkelig ikke mulighet til å ta seg av sin gamle mor? Eller var det noe annet ved henne, noe som gjorde at hun ikke ble gift før hun var 40 og at sønnene ikke ville eller kunne ta henne med til byen? Kanskje kan dødsårsaken gi oss et hint når den kirkeboka blir skanna, eller kanskje ligger nøkkelen hos hennes mor, et enda større mysterium med en mulig mørk hemmelighet. Mora er nemlig neste punkt på lista mi over ting som skal dobbel og trippelsjekkes.

Helt sikkert er det at det finnes mye vi aldri får vite om våre forfedre, ting som de selv ville holde skjult for enhver pris og ting som bare glapp ut av historien, aldri dokumentert og snart glemt.

Aftenposten-sak fra 2011 av en journalist med forfedre fra nettopp denne gården. Ja, om ikke forfedrene våre var nært beslekta (mine hadde ingen dyp tilknytning men kom flyttende og bodde der bare en generasjon, og navnet brukte de enda kortere om i det hele tatt om seg selv), så var de garantert tette naboer. Mine skrev nemlig også Hagesæther med h (tror jeg). Og Nils Olsen jobba på teglverket ved siden av å dyrke jorda. Kanskje er journalisten etterkommer av familien som overtok plassen da min tippoldefar og broren hans dro til byen?