Akutt språknostalgi og begrepstømming

Nå skal jeg fortelle hvordan det var i Gamle Dager. Den gangen jeg vokste opp, ja ei stund etter at jeg ble voksen også, hadde språket mening. Ord pekte på ting i den virkeligheten vi levde i. For eksempel var stalinisme en (fascismelignende) variant av kommunisme og ikke et nedsettende begrep om kunst med budskap.

Den gangen var radikal et positivt ord om folk som ville forandre det bestående, gjøre verden til et bedre sted. Norges Kristelige Studentforbund var for eksempel radikale til etter årtusenskiftet (kanskje en av begrepets siste meningsfylte bastioner). I dag er dette et nedsettende begrep brukt om folk som vil gjøre verden til et verre sted å leve i. Forbundet er for lengst blitt «progressivt» eller «liberalt».

Solidaritet handlet før i tida om å vise at man brydde seg om dem som var dårligere stilt, eller i alle fall hadde mer på kjempe mot. I dag får vi beskjed om å vise solidaritet med folk som er bedre stilt (ledere og politikere f.eks.). Ingen med et snev av selvrespekt vil lenger hevde at verden kan reddes – det er for naivt. Ordet naiv er kanskje et eksempel på et begrep som var tomt men er blitt fylt av mening, men det eneste jeg kommer på. I dag er det stadig flere (inkludert meg) som gjerne vil oppfattes som naive, samtidig som flertallet bruker ordet nedsettende og knytter det til skam. Naiv betyr omtrent det samme som radikal gjorde før og brukes om alle politisk til venstre for Mussolini – noe som virker så absurd at man ikke skulle tro det hadde mening likevel.

Hvis jeg konsentrerer meg kan jeg faktisk huske at ytringsfrihet betydde retten til å ytre seg mot undertrykkelse og ikke retten til uimotsagt å trakke på andre mennesker fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion, kjønn, funksjonsgrad, klasse eller seksualitet. Det virker fryktelig lenge siden. Kanskje er det bare noe jeg har drømt?

På samme måte var humor noe som fikk deg til å le, ikke noe som økte faren for å kveles i eget oppkast for folk med et minimum av sosial samvittighet (et begrep som er så utdatert at ingen hittil har kommet på å begrepstømme det). I min barndom var skam knyttet til egoisme, herskesyke og onde handlinger. I dag er dette egenskaper man bør sette på CVen hvis man vil fram i verden. Skam knyttes derimot til fattigdom, å være utsatt for diskriminering eller overgrep og til det å være snill.

Det føles som å befinne seg i et språklig mareritt, et sosialt eksperiment fra CIAs mest paranoide periode. Obstfelder var ikke i nærheten av denne fremmedgjøringen. Hadde jeg enda havnet på feil klode! I stedet er verden blitt et forvridd speilbilde av den jeg vokste opp i, og språket er tilsynelatende det samme, men stadig færre ord refererer til en virkelighet jeg kan kjenne igjen. Hvis jeg ikke visste at flere føler det litt på samme måte ville jeg trodd at jeg var alvorlig syk.


P.S.

1. Utviklingen har selvsagt gått gradvis, ellers ville nok flere protestert. Jeg tror det begynte med Gro Harlem Brundtlands «Det er typisk norsk å være god», som tømte begrepet «god» for all mulig mening. Likevel er det ikke til å komme forbi at dagens blågrumsete regjering har akselerert den deprimerende utviklingen.

2. Det er mulig at denne tilstanden av fremmedgjøring bare er et helt tidløst symptom på at man blir gammel. Til tider mistenker jeg at alderen min egentlig er omtrent det dobbelte, for jeg hører selv at jeg høres mest ut som jeg nærmer meg 80år.

System vs. individ

Jeg har følt på kroppen hva det vil si å leve i et samfunn med større tro på systemer enn enkeltmennesker. Først og fremst på Rikshospitalet, men også i NAV-systemet.

I går var jeg på medlemsmøte i Oslo Venstre. Den eneste taleren som klarte å engasjere meg positivt var Odd Einar Dørum, Oslo Venstres ordførerkandidat.  Han snakka om de mer overordna linjene, ideologien bak alle de gode enkeltsakene. Les videre

God makes no mistakes – kind of a sermon

I usually avoid reading stuff that I know I’ll find repulsive, sick and frightening. I don’t think that’s unusual for any person. To make this post I felt forced to do some research.

I started out googleing the phrase «God makes no mistakes», because I’ve come across it several times in relation to transsexualism. I had the notion that it’s being used as an excuse for christians to judge transgender people.This is some of what I found: (WARNING: Do not click those links unless you are over the age of 18 and have access to valium or other sedatives)

http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/26.56.html
http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/25.54.html

“If you talk to your typical person across America, they would be appalled,” she said. “God made us male and female, and God makes no mistakes. To teach a child at an early age self-hatred, and that’s what this gender variance is, is very sad.” Andrea Lafferty, executive director of The Traditional Values CoalitionIn short, the argument is that transsexualism should not be cured, because it’s against God’s will. He supposedly created the body, but not the mind and soul. And these people don’t seem to care if the only other option is to kill oneself, although I thought that to be against God’s will as well?

Of course, there’s several problem with such an argument, the inhumanity already mentioned. Does God only create our bodies and not our minds and souls? Is He stuck in the middle ages or in the year his son was born on earth? Is He really evil?

I’ve never questioned God’s existance. I’ve been brought up in the Norwegian church with the notion that God loves everybody, that He is pure love and that He has not left us to our selves. And I’ve kept that conviction through some pretty dark years of my life. I did at some point question if He really is good. With all the people doing evil in His name, I have wondered if they might be right; maybe God really is evil. But they never managed to convince me.

I believe in a God who is pure love, a God who made the human race in His image to reflect His own magnitude and diversity, a God who knows so much more than we do – everything. We have no way of knowing for sure how He thinks.

To put oneself in a position to judge the moral and christianity of other humans and to think oneself able to lable other people’s faith as wrong, is to put oneself in the position of God. Jesus told us to recognize wrong teaching for it’s fruits. What would he make of the trace of suicides and grief that follow in the trace of so-called conservative christians?

God sent His son Jesus Christ to our earth to re-establish the broken link between us and God. The conservatives try to push people away from God because of who we are and who we love. For their own sake, I hope and pray that they have no idea of what they are doing and may be forgiven when they realize what they are doing.

I’ve listened to so many people struggeling with their faith in God after being told that God only loves the heterosexual or the single-sexed. They experience every day how «fellow christians» try to exclude them from the love of God and manage to take away their ability to experience christian fellowship. I can’t see how this could possibly be in line with the Bible or the word of Jesus.

And what about the Holy Spirit? I believe in it’s guidance in every person’s life. The Bible is after all written by men, who we can only hope were guided by the Holy Spirit. God has not abandoned His creation and continues to create through people guided by the Holy Spirit.

Conservative «christians» seem to put themselves in the position of God and to reduce God to make Him resemble themselves. They claim to believe in a God they cannot see, but reduces people to bodies and biology. In their trace grows only death and despair. To me, this comes very, very close to blasphemy.

Let’s go back to the phrase that God makes no mistakes. No, I don’t think He does. I’m certainly not a mistake. So my body and mind/soul got a little mixed up and does not fit our present notion of only two sexes/genders, and that these doesn’t change with time. I don’t blame God. If there’s one thing He could not be held responsible for, it’s how we arrange our societies. I also believe that I’m placed in this position because I have a mission: To spread the word of a loving, accepting God and to speak up for a powerless group so that His will can be done on earth as in heaven. I do not say that this goes for all transsexuals and trangendered out there. I do recognize that not everyone believe in God or that He has a plan for their lives. I also know that I have more resources than most in so many ways, and I believe they are given to me so that I can help others. And I will do my best, so help me God.

(Although I’ve used the pronomen «he» about God, I believe Him to be above the two-gender system of our world. As a female to male transsexual, I do prefer the male pronomen in an attempt to set up some positive models of masculinity.)