Om fordommer

Tone Maria Hansen, leder i HBRS, skriver på Gaysir 23.04.2010 om det hun betegner som myter og fakta om hennes gruppe og tar med noen interessante historiske fakta.

Historisk har HBRS, den gang LFTS, spilt en stor rolle for synliggjøring og tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Dessverre virker det som om de selv undervurderer denne rollen. Holdningen i samfunnet er i dag en helt annen enn da LFTS ble startet for 10 år siden. Dette virker det ikke som om HBRS har fått med seg. Tvert imot kan det virke som om holdningene i det norske folk er betydelig bedre enn i HBRS.

«Jentene på Toten» viste hvordan mange brukte tiår av sitt liv for å være redd for andres negative reaksjoner – ofte reaksjoner som ikke kom eller som viste seg å være positive. Dette er år mange føler er bortkastede. I løpet av tiden i redsel for å komme ut, utvikler en del angst, depresjon eller rusmisbruk. Mange sier de har slitt med selvmordstanker og ensomhet i disse årene.

Vi skal ikke bagatellisere de tilfellene hvor negative reaksjoner forekommer. Vi skal støtte dem det går ut over, samtidig som vi signaliserer at det ikke skjer ofte. Jeg mener det er på tide at myten om det fordomsfulle norske folk skrotes. De aller fleste er åpne mennesker som takler at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Kankje har ikke alle tenkt gjennom disse tingene på forhånd, men når en av kollegaene forteller hvem hun/han/hin er, en datter kommer ut til foreldrene, en nabo åpner seg ved postkassen, da tar de aller fleste situasjonen på en god måte.

Jeg tror derfor at å fokusere på fordommer som er på retur, fører med seg mer lidelse enn forbedring. Jeg håper at myndighetene vil følge opp handlingsplanen for bedre levekår også for transpersoner og gjennomføre en undersøkelse av transpersoners levekår og en undersøkelse av de reelle holdningene til transpersoner i Norge. I mellomtiden håper jeg at flere vil oppleve det befriende i å leve åpent med hvem de er og hvilken historie de har. Jeg håper at flere vil bli i stand til å se kjønnsmangfold som positivt, uansett egne forutsetninger.

Diagnose: Språkvegring

LFTS, tidligere kjent som Landsforeningen for Transseksuelle, er ikke fornøyd med noen av ordene som brukes om «deres gruppe». LFTS har det med å få gjennomslag for sine oppheng, både i media og Regjeringa, men nå tror jeg de har gått for langt.

Hovedpoenget med språket er kommunikasjon. Mennesket navngir ting for å kunne kommunisere med hverandre om disse tinga, om verden. Dersom noe, for eksempel transseksualisme, ikke har noe navn, kan man heller ikke kommunisere noe om det.

En del språkteoretikere og filosofer vil stille spørsmålstegn ved om noe som ikke har et navn i det hele tatt finnes. Hvis det ikke har noe navn, kan det heller ikke finnes i den menneskelige bevisstheten.

I såfall betyr det at LFTS ønsker å fjerne transseksualisme fra den menneskelige bevissthet. Men det tror jeg ikke de ønsker. De venter på «det fantastisk treffende ordet som kommer til å materialisere seg ut av intet hvis de bare venter lenge nok og ikke tar til takke med mindre treffende begreper». Som språkarbeider synes jeg det er ganske naivt å tro at ord blir til på den måten. Jeg mener også at vi må kunne kommunisere om ting selv om språket ikke alltid strekker til. Alternativet er nettopp at man fjerner «det man vil omtale, men ikke har ord for» fra folks bevissthet.

For meg er kommunikasjon viktigere enn språket i seg selv. Det sier jeg til tross for at mye av min skriving dreier seg om å finne nettopp «det perfekte ordet».

Backlash!

I sommer skrev jeg om Regjeringens handlingsplan for LHBT. Den var et stort skritt fremover, ettersom T-en ble inkludert. Nå har LFTS klart å få spsifisert unntak for transseksuelle fra rettighetene i planen, uten at dette har fått noen oppmerksomhet overhode. Regjeringen har altså fratatt en gruppe mennesker rettigheter etter påtrykk fra en organisasjon som påstår seg å representere samme gruppe. Det absurde i situasjonen burde vise at det er på høy tid at LFTS får konkurranse og at vi andre får muligheten til å bli hørt i slike sammenhenger.

Glem aldri!

Jeg tror alle transmenn (og sikkert de fleste transkvinner) har opplevd det, i kortere eller lengre perioder, tidlig eller relativt seint i livet: Å få spørsmålet «er du mann eller dame?«. I alle fall hvis man omgås barn. I dag jobba jeg på en skole og fikk spørsmålet et utall ganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Unger har spurt meg om det samme like lenge som jeg har forsøkt å få mitt ytre til å stemme med det indre, altså i to og et halvt år. Men fortsatt er jeg strålende fornøyd så lenge jeg ikke sees som kvinne. Hele tida har jeg forsøkt å akseptere det stadiet jeg befinner meg på; et sted mellom kvinne og mann. Jeg er overbevist om at det er det sunneste, så lenge man har målet i sikte. Det er mann jeg er og vil være. Samtidig prøver jeg å akseptere at det ikke syns utenpå. Ikke ennå.

Paraden – Skeive Dager i Oslo 2008

Det var første gang jeg gikk i en norsk parade. I fjor gikk jeg som kjent i paraden under Stockholm Pride og storkoste meg. Det var betydelig større! I år blir det nok enda mer spektakulært og jeg gleder meg vilt!

I dag gikk jeg sammen med Caro blant blitzerne. Jeg vurderte å gå med Oslo Kristelige Studentforbund, men kjente ingen av dem, så jeg gikk heller med Caro. Jeg har alltid hatt en avstandsforelskelse i Blitz og alt det står for. Elin Brodins bøker var en sterk påvirkningsfaktor. Nå har jeg opparbeida meg en kritisk distanse til ungdommens uforbeholdne heltedyrking, men det var det mest fristende alternativet.

Det var helt klart noe som mangla i årets parade:

• Skeive forfattere burde ha markert seg. Jeg er sikker på at det var flere enn meg der.
• GID-klinikkens søppel – Norges framtid (eller noe sånt)
• Transseksuelle uten homofobi/Transseksuelle er ikke alltid hetero/LFTS’ queer-fraksjon

Når motet svikter

Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

Transrevolution?

The week or so before I told my best friend about my transition, we discussed the film Transamerica. This was back in the spring of 2006, when it was released. He said that he thought that the next fight for human rights in the western world would be about gender and transpeople.

Yesterday, the swedish newspaper SvD published an article about public awareness of trans-issues. It lists a growing number of public performances by transgender and transsexual people. Thanks to Trollhare, who directed me to it!

–Transfrågor och kulturen syns mer i medierna nu för tiden för att det är sensationellt och en av de sista gränserna som finns kvar att bryta, säger amerikanska transförfattaren T Cooper som skrivit boken Lipshitz six, or two angry blondes och var gästredaktör för Outs historiska transnummer.

Jens Rydström, center for gender-studies at the University of Lund, Sweden, offer several explanations to why transpeople are more visible in the media: The internet allowing people to play with gander in new ways, the end of the cold war and it’s segregation of the world in several domains, and most important; the vacuum left by the women’s movement and gay movement of the 1970s. Rydström goes on to underline the positive aspects of transpeople being more visible in media and hopes it is a sign of increasing equality and diversity for everyone:

–Om det är någon minoritet som fortfarande utsätts för diskriminering och trakasserier så är det transpersoner. Det här kan hjälpa till att avdramatisera könstillhörighet och jag hoppas det är ett tecken på ökad jämställdhet, mångfald och likvärdighet för alla.

Today I’m pleased to see an interview with Jonah Nylund, who I met at the conference in Poland earlier this year, titled  «Pride general with a capital T» (my translation). Jonah is the new major of Stockholm Pride, Europride this year. He openly identifies as transgender (transsexual FTM) and gay.

It makes me wonder if it’s possible to have a transsexual as the head of anything GLBT in Norway. It would cause a big fight with the «national asociation of transsexuals» (LFTS). They actually recent labelling themselves as anything other than men or women and have previously tried to impose a great divide between «trangsender» and «transsexual». At the moment, the National Asociation of Lesbian and Gay Liberation (LLH) tries to respect LFTS, but it’s getting harder as the awareness of trans-issues rises within LLH.

At the moment there would only be room for a transsexual as head of anything this big LGBT-wise if the person consequently refused to talk about being transsexual. I hope to attend Europride in Stockholm to talk about my book and how it’s been to meet the media as a open transsexual, and to arrange a course in creative autobiographical writing for transpeople (in cooperation with KIM).

I participated last year and loved it, so I hope I’ll be able to do it this year too. The parade was the largest in Stockholm ever, and will probably be even larger this year!

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Utmeldingsbrevet til LFTS

Tenkte jeg skulle poste selve utmeldingsbrevet mitt her. Det føles utrolig bra å være ute!

Jeg melder meg med dette ut av deres organisasjon, LFTS, siden jeg er uenig politisk og ideologisk, og dessuten er lei av å gang på gang bli stempla som transperson. Jeg opplever det som at lederen, med resten av styret i ryggen, ønsker å definere meg som ikke tilhørende deres gruppe og dermed noe jeg ikke er.

Etter hva jeg leser på forum rundt omkring er det også flere av medlemmene som prøver å påstå at jeg ikke er mann. Det virker mest fornuftig på meg å slutte å ha noe å gjøre med mennesker som ikke respekterer meg, spesielt siden de som gjør det er så mange flere. Forøvrig har jeg ingenting imot transpersoner og skulle nesten ønske jeg var en så jeg slapp hele LFTS-GID-klinikken-mafiaen.

For ikke å bli bitter skal jeg nå tenke på transkjønna jeg kjenner som ikke er slik LFTS vil ha dem og ikke er enige med dem. Og de begynner å bli en del.

Fordommer – Årsmøte i LFTS og utmelding

Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.

Første oppdrag!

Jeg er jo ganske vant til å lese mine egne tekster, men dette er noe anna. Det blir første gang jeg får betalt. Typisk meg er det ikke pengene som gjør dette til en milepæl, men det de symboliserer. Det er deilig å få betalt reisa tur-retur Oslo, og honoraret er også en bra ting, selv om jeg tror at det forsvinner fort i overnattingskostnader. Jeg har nemlig tankt å bli værende i Oslo fra onsdag (når opplesninga skal være) til søndag, sia årsmøtet i LFTS er på lørdag. Jeg håper jeg får møtt kjentfolk og brukt tida på skriving.

Her er teksten fra Forfattersentrum (min utheving):

Onsdag 23. april kl. 19:00

Debutanter på Mono!
Konferansier: Ann Kavli
Forfattere
Leif Henriksen
Arild Stavrum
Tarald Stein
Hedda Robertsen
Jan-Erik Knudsen
Kurt Sweeney
Hilde Ringen Kommedal

Gratis inngang – Café Mono, Pløens gt. 4 (v/Youngstorget)

Dårlig selvbilde – en HIV-risiko

Fredrik har skrevet et innlegg om FTMs og HIV som jeg støtter fullt ut. Jeg tror at dårlige operasjonsresultater resulterer i et, for mange, ekstremt behov for bekreftelse og liten respekt for egen kropp, og at dette kan føre til at man utsetter seg for risiko.

Jeg har tenkt i de samme banene når det gjelder yngre homser. Mange har et stort behov for bekreftelse og dårlig selvtillit. Det slår meg som en direkte farlig kombinasjon.

Men i trans-sammenheng har jeg tenkt at det er MTFs i sex-industrien som har størst risiko. Det har de kanskje også, men i Norge er de ikke så mange, verken prosent- eller tallmessig, som i USA, hvor forskningen utføres. Fredrik peker på operasjonsresultat som en mulig grunn for MTF til å ta bedre vare på kroppen sin. Og som sagt tror jeg han har rett.

Et annet aspekt er at homofile transmenn blir forsøkt tiet ihjel, i alle fall her i Norge, hvor jeg har fått beskjed om å holde kjeft fordi mine erfaringer ikke er representative for alle transkjønna. I et slikt klima blir det selvsagt vanskelig å drive HIV-forebyggende arbeid blant trans-homser, siden vi ikke burde finnes. Og i Norge, enn så lenge, er HIV fortsatt overrepresentert blant homser.

Reaksjon til LLH og LFTS

Jeg skulle posta denne for lenge sia, men kom liksom aldri så langt. Dette brevet ble sendt til de to organisasjonene og underskrevet av meg og to andre LLH-medlemmer fra Nord-Norge. Vi mottok et hyggelig brev fra LLH, men så langt ingenting fra LFTS. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg fremmer mistillitsforslag mot lederen i LFTS og foreslår endringer i vedtektene på det kommende årsmøtet.

En reaksjon på felles uttalelse fra LLH og LFTS

Vi reagerer sterkt på den felles uttalelsen fra sentralstyret i LLH og landsstyret i LFTS (Transskript nr.4 – 2007) av flere grunner. Teksten bærer dessuten sterkt preg av at LFTS har forfattet alt unntatt de to siste avsnittene, som bærer tydelig preg av LLHs forsøk på diplomati. Forsøket på å lytte til en annen minoritet har imidlertid ført til at andre, svakere grupper uten klar organisering blir overkjørt.

Lokalt selvstyre

Vi oppfatter dette som et forsøk på å overstyre fylkeslagene rundt i landet. Flere har, i likhet med oss, aktive medlemmer som er transkjønna og ønsker å inkluderes i homo-planene. Vi mener det er viktig å ta utgangspunkt i lokale forhold og dem som faktisk blir berørt av «homo-planene». Hva sentrale organer som LFTS (som ikke har noe lokallag nord for Trondheim) mener, har liten relevans for oss. Sentralstyret i LLH burde holde seg for gode til å gå inn på LFTS’ premisser på denne måten og forsøke å overstyre sine egne fylkeslag.
LFTS’s språkbruk

Videre reagerer vi på måten LFTS omtaler homoplaner. «LFTS derimot opplever det som problematisk at deres gruppe skal bli inkludert i slike homoplaner.» De får her homoplaner til å høres ut som et skjellsord. At styret i LFTS gir uttrykk for skjult homofobi på denne måten, og ikke minst at LLH godtar det, overrasker oss.
Etter å ha stemplet alle som fortsatt bruker ordet transseksuell som ufølsomme og kunnskapsløse etter innføringen av transkjønnet som nytt begrep for noen år siden, ønsker LFTS nå «å komme bort fra betegnelsen transkjønnet». Vi mener at LLH ikke bør involvere seg i denne jungelen av skiftende begreper. At LFTS dessuten organiserer dem som stikker hodet i sanden og hevder at transkjønna er akkurat som alle andre menn og kvinner burde være et argument mot organisasjonens eksistens. I alle fall gjør skiftende begrepsbruk og sykdomsfokuset det vanskelig for oss som prøver å forklare allmuen hva transkjønnethet er. At LFTS ønsker å øke forståelsen for denne gruppen er derfor vanskelig å forstå.
Det er åpenbart problematisk å inngå samarbeid med en organisasjon som først og fremst fungerer som en pasientforening (og burde holde seg til det), all den tid det ikke er mange tiår siden homofile frigjorde seg fra våre diagnoser. Årsmøtet i LFTS 2007 vedtok å utsette saken om å endre begrepsbruk til 2008, delvis fordi det var uenighet om man ønsket større sykdomsfokus. At organisasjonens landsstyre ikke respekterer dette mener vi er symptomatisk for organisasjonens udemokratiske kultur.

Ved å markere avstand til begrepet transkjønnet klarer LFTS også å distansere seg fra meningsmotstandere i egne rekker ved å proklamere at vi ikke tilhører deres gruppe. Dette er en velkjent taktikk som også var i bruk på årsmøtet 2007 overfor flere medlemmer. Vi reagerer sterkt på en slik hersketeknikk og advarer LLH mot å godta dette. LFTS organiserer bare en liten del av alle transkjønna i Norge og kommer til å bli enda mindre i de kommende årene hvis de fortsetter slik.

Situasjonen i andre land

«I de fleste land er håpet om en egen stemme knapt nok noe denne gruppen kan drømme om. I den grad noen overhodet arbeider for dem, har de blitt en del av LGBT-organisasjoner. I Norge er situasjonen heldigvis annerledes […]». Dette vil vi på det sterkest protestere mot. I de fleste land ser man at transkjønna utgjør en liten gruppe og at man står sterkere sammen i det politiske arbeidet for rettferdighet, frigjøring og likeverd. To av unntakene er de sterkeste stemmene for transkjønnas rettigheter, nemlig FTM International og Press for Change. At LFTS’ landsstyret ikke kjenner til dem finner vi foruroligende.

Ofte trekker man fram land man «finner det naturlig å sammenligne oss med». Her er Sverige et glimrende eksempel. Opprinnelig fantes det en organisasjon, Benjamin, for «transsexuella» (som det fortsatt heter der). Denne organisasjonen har blitt meget marginalisert de senere år, bl.a. fordi de satte strengere kriterier for hva en «ekte» transkjønna var, enn det medisinske og juridiske apparatet og de internasjonale diagnosemanualene og «Standards of Care» (SOC).

RFSL, LLHs søsterorganisasjon i Sverige, har i mange år inkludert transkjønna. Aktiviteten på dette området har vært sterkt varierende, men har blant annet gitt rom for en kapasitet som Lukas Romson og gjort transinkludering til en viktig del av f.eks. Stockholm Pride. Her ser man frihet fra transfobi og homofobi som to sider av samme sak og dermed et felles mål. En slik åpenhet vil vi arbeide for at LLH også viser.

FTM Sverige er en relativt nystartet organisasjon for transkjønna menn som hovedsakelig har drevet opplysning og skapt sosiale møteplasser. De hadde også ansvar for seminarene om kjønnskorrigerende behandling under Stockholm Pride 2007.

I vår ble en ny organisasjon stiftet. KIM står for kjønn, identitet og mangfold, og skal arbeide for alle transpersoner og transkjønna. Organisasjonen er åpen for alle kjønn og legninger. Å utarbeide svenske proteser for transkjønna menn og få dem dekka av «vården» har vært den viktigste saken så langt, men seksualopplysning og generelt opplysningsarbeid har også vært tatt opp.

Vi vil si at situasjonen dessverre er annerledes i Norge. LFTS er på god vei til å havne i samme grøft som Benjamin har gjort, og LLH legger seg flat og svikter dermed også egne medlemmer. Ennå har ingen stiftet KIM Norge, men dette må ansees å være et tidsspørsmål, dersom ikke LLH og/eller LFTS endrer kurs. Vi mener imidlertid at vi har alt å vinne på samarbeid og samorganisering, og mye å tape på ytterligere separatisme mellom grupper som har flere fellestrekk, om enn ikke kjønn og legning.

Avslutning

Forøvrig håper også vi på flere mangfoldsplaner, men mener at innholdet er viktigere enn navnet, og vil derfor arbeide for å inkludere transkjønna, eller menn og kvinner som søker somatisk kjønnskorrigerende behandling som det nå visstnok heter.

Forbanna være kravet om normalitet

Jo mindre minoritet, dess sterkere krav om normalitet. Du er avvikende, men bare på dette ene lille punktet, og det er det jo ingen som ser, ikke sant? Ellers er du helt normal – ikke sant?

Denne tankegangen ser jeg stadig både blant homser og transkjønna. Er du homse skal du i alle fall oppføre deg og se ut som en kloning av «den normale mannen». Selv om ingen vet hvem han er eller noen gang har møtt ham. Du skal ikke vifte med hendene når du prater, pass endelig på at stemma di ljomer av bass.

Og en del transkjønna bruker enormt mye energi på å distansere seg fra transvestitter, mellomkjønna, homser, lesber og andre som ikke følger tokjønnsmodellen slavisk. Jeg fristes til å spørre: Hvor mange flekker på din normalitet tåler du?

På et psykologisk nivå kan jeg forstå det. Av og til sees vi som så annerledes at vi blir rene marsboere. Og det er vi jo ikke, noen av oss. Jeg mener det blir skadelig når normalitetstankegangen preger hele organisasjoner. Det hindrer folk i å ta kontakt, finne et sted der de kan føle seg hjemme blant sine egne. Slik jeg følte det de første gangene jeg leste om transkjønna. De var så overdrevent normale og hetero hele gjengen. Jeg kunne umulig være en av dem. Eller slik vi ser debatten rundt homoparaden. Det er alltid noen som vil utelukke alle avvikende uttrykk, som mener paraden skal være for menn i dress og damer i kjole. I alle fall ikke det omvendte!

Disse stedene skal være fristeder for faen! De skal være steder der vi kan være helt og fullt oss selv og få være stolte av det. Så kom ikke til meg med noe krav om normalitet. Ingen mennesker er normale. Alle mennesker er unormale, annerledes, unike. Tenk så flott om alle fikk vise det fram! Tenk for en stor opplevelse av mennesker, skapt i Guds bilde, som kunne vise oss hvor stor Gud virkelig er; at han skaper mennesker så forskjellige!

Nei, jeg er ikke normal og har ikke tenkt å bli det. Jeg skjønner ikke hva normalitet er for noe og har aldri sett det. Det er opp til hver enkelt å finne en balansegang mellom sin egen annerledeshet og det å leve i et samfunn med andre mennesker. Alle må inngå kompromisser, og vi trenger alle fristeder. Og nåde den som rører mine fristeder og prøver å skyve meg ut til fordel for en normalitetstankegang. Jeg representerer bare meg selv, ikke en gruppe av forsøksvis normale.

Inspirert av en diskusjon på Gaysir om deltakelse i et fotoprosjekt om annerledeshet, samt reaksjonene på transvestittenes ønske om to pass.