I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:
Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.
Etter en tids tvil er jeg nå blitt medlem på bokelskere.no. Jeg har lagt til titler ganske på måfå, men mønsteret ble fort tydelig:
God illustrasjon av mitt lesemønster
De fleste i kategorien «Romaner og diverse» er det i gjennomsnitt ca ti år sia jeg leste. Og en del av bøkene i kategorien «Fag og debatt» er bøker jeg har hatt på pensum.
Totalt har jeg registrert at jeg har lest 388 bøker, men tallet er minst det dobbelte. En del bøker har jeg glemt at jeg har lest, og noen er ikke lagt inn på bokelskere enda.
Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å bruke det. Vi får se. Den grafiske gjengivelsen av hva jeg har lest var i alle fall veldig illustrerende.
Jeg har oppdaga at det finnes skremmende likhetstrekk på disse to feltene. For å holde dette innlegget på passende distansert nivå, skal jeg her utdype den problematiske siden av mitt forhold til bøker. Les videre
Det er to dager siden jeg hadde bursdag, og i dag gikk det opp for meg at det er 20 år siden jeg ble 13. Fy faen så gammal jeg er! Og likevel vil jeg altså skrive en ungdomsroman? Les videre
Jeg sliter med min egen kriminalroman. Imens leser jeg andres, i håp om å bli inspirert og innbiller meg at jeg gjør research.
Den sist leste er Jonathan Kellermans Et kaldt hjerte. Den var spennende. De villedende spora var godt utbrodert (det jeg sliter mest med) og boka har en jeg-forteller, men også en allvitende en. Det siste syns jeg er juks, men det fungerte bra. Folka var stort sett beskrevet så jeg kunne se dem for meg, en mangelvare innen sjangeren. Samtidig blei jeg overraska over, og distrahert av, detaljbeskrivelsene av hva de ulike karakterene hadde på seg. Mannlige forfattere pleier i liten grad å befatte seg med sånt. Det trekker også ned at jeg sikkert ikke skjønte halvparten av beskrivelsene fordi de var veldig innforstått amerikanske eller til og med by-spesifikke. Boka har også et par homofile karakterer, noe jeg regner som et absolutt pluss. Jeg skal definitivt lese flere av samme forfatter!
Den nest siste jeg leste var Kobberhjertet av Leena Lehtolainen. Generelt syns jeg svenske, kvinnelige romanforfattere topper sjangeren (IKKE Liza Marklund. Hun skriver thrillere og det er noe annet.) og tenkte at kanskje dette også gjaldt finnene. Det ser det ikke ut til å gjøre. Kobberhjertet er dårlig komponert og ikke spesielt bra skrevet. Innledningen er stort sett irrelevant og kjedelig. Det var under sterk tvil jeg leste videre. Dette er et eksempel på kvinnekrim i ordets verste betydning; ei bok der hovedpersonens privatliv overskygger krim-handlingen. Løsningen på plottet var faktisk bedre enn de fleste og ganske troverdig, selv om den tok litt av på slutten.
Har jeg lært noe? Sannsynligvis ikke. Har jeg blitt inspirert? Ikke overveldende. Har jeg kost meg? Ja, i alle fall med Kellerman.
Tarald Stein 