Personnummer – byråkratiske irrganger

Nå nærmer jeg meg ferdig med å oppdatere alle etater og instanser som opererer med personnummer. Erfaringene er mildt sagt ulike.

• Pass. Ingen problemer. 450kr.
• Førerkort. Ingen problemer. 340kr
• Mobilabonnement. Jeg hadde hørt at dette var et problem. Det viste seg at Telia ikke lagrer personnummer. I de tilfellene jeg får beskjed om at telefonnummeret og personnummeret ikke stemmer overens ligger altså ikke problemet hos dem.
• Bank.
  • Dnb oppdaterte personnummer automatisk fra folkeregisteret. Veldig praktisk. Men siden de nå innfører nye gebyrer, vil slutte med kontanter og støtter oljeledningsprosjektet i Standing Rock vil jeg ikke lenger være kunde der.
  • Jeg vurderte å bytte til Skandiabanken, men de vil ikke ha fattige kunder. Kredittsjekk selv for et vanlig bankkort. Jeg har ingen betalingsanmerkninger, men tjente under 100 000 i fjor.
  • Landkreditt Bank. Noe mer komplisert. Ingenting gikk automatisk og det endte med at jeg måtte troppe opp på kontoret deres med nytt pass. Løsninga ble å avslutte den kontoen jeg hadde der og opprette ny. Glimrende service i den begrensa åpningstida de har.
• Apotek. E-reseptene var ikke automatisk overført fra det gamle til det nye personnummeret, men jeg fikk medisin likevel etter å ha forklart saken og oppgitt gammelt personnummer. Gjorde dette bare en gang før jeg ba legen skrive nye e-resepter.
• Lege. I utgangspunktet ikke noe problem, men mitt legesenter har innført Pasientsky som erstatning for sms og internett. Og det viste seg at denne plattformen ikke har noen løsning for endring av personnummer. Så nå kan jeg bare kommunisere med legesenteret på telefon, oppmøte eller pr. post. Utrolig tungvint, spesielt når man har telefonskrekk og problemer med å oppfatte muntlig informasjon, men det er håp om at de finner ut av det etter hvert. Ekstra idiotisk er det fordi dette legesenteret har flere transpasienter enn de fleste andre.

Det kan fortsatt dukke opp nye utfordringer og problemer, så denne posten kan oppdateres eller få en oppfølger. Så langt har personnummerendringen kostet meg nesten 800kr. Den bistre minen på passbildet skyldtes bare at jeg måtte fjerne en del av meg (ta av meg brillene), ikke prisen (uttrykket er omtrent det samme på førerkortet, av samme grunn).

Etter å ha venta i over 10 år er det utrolig deilig å endelig kunne bevise at jeg er meg! Jeg har nå mye mindre sjanse for å komme i trøbbel ved utenlandsreiser (med mindre de bruker kroppsskannere som i USA), jeg kan vise at jeg er meg på post, bank, apotek, politi o.s.v. uten langsommelige utleveringer av sensitiv informasjon, og skulle jeg komme ut for en ulykke kan jeg identifiseres. Stort sett har jeg ikke hatt særlig problemer med mitt gamle kvinne-nummer, men vissheten om at det kunne skje noe har hemmet min livsutfoldelse og senket livskvaliteten. Kanskje kan jeg også snart slippe å betale 4000kr i året for å få være mann (testosteron).

 

Profesjonelle fordommer

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Esben Esther Pirelli Benestad, Rikshospitalet og Helsetilsynet

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved.

«Intelligent og ressurssterk»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Rett til nødvendige helsetjenester?

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans.

Kjønnslemlestelse med legens velsignelse

I går var den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse. Mange engasjerer seg mot kjønnslemlestelse av barn fra ikke-vestlig bakgrunn. Det er grusomt og det er lett å oppfatte det som resultat av manglende utdannelse og kulturelle vrangforestillinger.

Det blir plutselig vanskeligere for mange når vi snakker om vestlig kjønnslemlestelse – kjønnslemlestelse utført på bl.a. norske sykehus. Lukas skrev i går om disse overgrepene i en svensk kontekst. Jeg vil bidra til å øke oppmerksomheten rundt det her.

Helsetilsynet

Det råder sikkert ingen tvil blant faste lesere om at jeg kommer til å klage GID-klinikken v/Ira Haraldsen og Frøydis Hellem inn for Helsetilsynet. Dette er de nok klar over selv også, siden jeg har mast og mast i over to måneder uten å få se min egen journal.

I mellomtiden ser jeg meg nødt til å skrive et brev til Helsetilsynet om Esben Esthers sak, der jeg bl.a. opplyser dem om hvordan utredninga og pasientbehandlinga på GID fungerer. Jeg liker å sette meg skikkelig inn i en sak før jeg gjør noe overilt, så jeg har surfa rundt og lest litt om nevnte tilsyn. Følgende uttalelse fra Helsetilsynet fant jeg hos Viktor Viktorsen:

Legen har en forpliktelse til å utøve sin virksomhet forsvarlig, i dette ligger en plikt for legen til å foreta selvstendige vurderinger. Legen er ikke forpliktet til uten videre å akseptere verken spesialisters diagnoser eller pasienters egen oppfatning om egen sykdom og behandlingen av denne.

Dette kan ikke bety annet enn at Esben Esther må frikjennes for alle anklager. Og dessuten en implisitt anklage mot alle leger som aksepterer GID-klinikkens maktmisbruk.

(Forøvrig er resten av Viktorsens blogg-post om møtet mellom pasient og lege tragi-komisk lesning. Anbefales ikke for folk med snev av paranoia.)

Trollhare skriver det jeg ikke tør å skrive – igjen

Atter en gang har Trollhare tatt bladet fra tastaturet og forteller sannheter jeg ennå ikke tør å skrive om. Denne gangen handler det om «psykvården» og spesielt om hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) i forhold til diagnosen transseksualisme. Mer tør jeg ikke å skrive. Tenk om de ansatte på GID-klinikken leser bloggen min? Les derfor mer hos Trollhare.