Galskap for selvstendig næringsdrivende

Jeg kom over denne interessante artikkelen om lederskap og galskap. Der vises det til en sammenheng mellom lederegenskaper og psykiske lidelser, og mellom lederegenskaper og kunstneriske evner. Nå tar artikkelen utgangspunkt i at lederegenskaper fører til lederstillinger, noe jeg tror er litt forhastet.

I en periode rundt avslutningen av hovedfaget mitt, tok jeg en del tester og kurs for å bli bedre rustet til å søke jobb. Disse bekreftet bare det jeg allerede visste om meg selv; at jeg har sterke lederegenskaper. Problemet er bare at for å få en lederstilling (som jeg kanskje tror jeg kunne egnet meg til) må man også ha gode medarbeideregenskaper. Og det har jeg ikke særlig mye av.

Seinere har jeg fått bekreftet dette i praksis. Jeg har fått mulighet til å sette i gang prosjekter og trivdes med det, men gjennomføringen overlater jeg gjerne til andre. Mange med lignende egenskaper blir selvstendig næringsdrivende (man må være litt gal for å bli det i Norge), og som forfatter er jeg også formelt sett det. Men her kommer koblingen til galskapen inn.

Som selvstendig næringsdrivende har du ikke de samme sosiale rettigheter som en arbeidstaker har. Det anbefales derfor at man tegner sykeforsikring og uføreforsikring. Jeg undersøkte dette og fant ut at samtlige tilgjengelige forsikringer ikke gjaldt for psykisk sykdom.

Koblingen mellom kunstneriske evner og psykiske lidelser visste jeg allerede om, og regner derfor disse forsikringene som verdiløse for en forfatter. Når jeg nå i tillegg leser om en kobling mellom slike lidelser og lederegenskaper, blir forsikringsselskapenes forbehold enda mer forståelige og urimelige. Jeg vil gå så langt som til å hevde at slike forsikringer ikke bare er verdiløse for kunstnere, men for selvstendig næringsdrivende generelt. Samtidig som de markedsføres nettopp overfor denne gruppen. Det nærmer seg svindel.

Kravstor student?

Dagens Næringsliv skriver om en undersøkelse som viser at dagens studenter er kravstore og ikke vil bli ledere. Det er ikke så rart at de får slike svar når de bare spør studenter innenfor økonomi, teknologi og IT. Dette er studenter som har fått høre gjennom hele utdannelsen at de er sikra jobb og kan stille massevis av krav – arbeidsgiverne kommer til å sloss om dem.

Bildet ville blitt helt annerledes hvis man spurte studenter innen homanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Forslag til en slik undersøkelse:

Tror du at du vil få en jobb som er relevant for utdannelsen din i løpet av de neste ti åra? Over 50% ville trolig sagt nei.

Hvilke krav stiller du til en fremtidig arbeidsgiver? 70-100% stilling og tariff-lønn ville nok være godt nok for de fleste.

Alle studenter er altså ikke kravstore. Og det ville vært ganske spesielt om en stor andel hadde svart at de ville bli ledere, før de var ferdig utdanna. Jeg tror man skal være glad for at de fleste vil vente med sånne utfordringer til de vet hva det å jobbe er for noe.

Jeg er likevel ganske a-typisk i denne sammenhengen. En av de få tingene jeg tror jeg vil mestre godt er en lederposisjon. Alle tester jeg har tatt (også en skikkelig test via karrieresenteret på universitetet) viser at jeg har lederegenskaper. Dessverre er det slik at man ikke går rett inn i lederstillinger uten først å ha jobba litt lenger nede i systemet. Og egenskaper for å være arbeidstaker er det verre stilt med her i gården…