Arbeidssøkende

Vi lever i et samfunn som bare ser svart og hvitt. Jeg driver som kjent og søker jobb og innser at det finnes to oppfatninger om arbeidsledige:

1. Den arbeidsledige er desperat etter jobb og tar hva som helst, uavhengig av personlighet og preferanser, utdanning og tidligere erfaringer. Den arbeidsledige er «tabula rasa» som bare venter på at NAV og arbeidsgiver skal forme hin til den perfekte arbeidstaker. Den arbeidsledige har ikke noe liv. Når folk ikke har arbeid sitter de og stirrer i veggen. Arbeid er det høyeste godet i samfunnet. Dette er det sosialdemokratiske synet som preger regjeringas tiltak og NAV, samt de fleste offentlige etater.
2. Den arbeidsledige prøver bare å snike seg unna den sure plikta det er å jobbe. Hin er en latsabb som bare kan kureres ved å sultes ut i jobb ved å skjære ned på arbeidsledighetstrygd, sosialstønad og andre støtteordninger. Dette er FrP-synet.

Ofte eksisterer disse oppfatningene paradoksalt side om side. Jeg kan ikke se at noen av dem passer på meg eller noen jeg kjenner. FrP-synet virker likevel nærmest virkeligheten.

• Å jobbe er noe man må gjøre for å skaffe penger og overleve i et kapitalistisk samfunn. Å underslå dette faktumet fører bare til at folk som meg får for store forventninger til arbeidslivet.
• Arbeidsledige kan faktisk ha et aktivt sosialt liv og bidra til samfunnet på måter som ikke er lønnsomme for den enkelte arbeidsledige. Man kan for eksempel sitte i organisasjonsstyrer og gjøre viktig frivillig arbeid. Dersom folk lærer at det eneste som gir livet mening er arbeid, blir resultatet at folk forventer at jobben skal fylle både åndelige og sosiale behov, noe de færreste jobber kan leve opp til.
• Den arbeidsledige har som oftest ressurser som det bør være mulig å omsette i lønn. Dette burde være NAVs hovedoppgave.

Er det rart man blir en smule desillusjonert?

Narsissisme

Er man narsissist fordi man vil se ut som seg selv? Er mannen i gata narsissist fordi han tar på seg rene klær hver morgen når han skal på jobb? Er det narsissistisk å ikke ville bli tatt for å være uteligger? Når bestekompisen eller eksen min ikke går i kjole og ville ta det som en fornærmelse å bli kalt dame, er det å være overdrevent opptatt av hvordan man ser ut? Jeg mener det er helt normalt. Det er å ville fungere på sine egne prinsipper i et samfunn som baserer seg på at utseendet sier noe om hvem vi er. For de aller fleste vil det være ubehagelig å bli tatt for å være noe annet enn det man er.
Å bli sett som den man er er ganske grunnleggende for alle mennesker. For noen av oss krever det litt mer arbeid enn for de fleste andre. Så lenge man må forholde seg til andre mennesker er det noe man tilpasser seg. At man ikke skal bry seg om hva andre mener er en floskel. For å fungere sammen med andre mennesker ønsker alle et visst samsvar mellom ytre og indre, ellers blir samhandling vanskelig og til tider farlig. Det er selvsagt grader av hvor mye man tenker på det og hvor mye det betyr.
Mange bruker ungdomstida til å forhandle seg fram til noe både de selv og omgivelsene kan takle. Dessverre er kjønn såpass grunnleggende i vårt samfunn at jeg må ta igjen en del nå. Mange hevder at kjønnsrollene ofte blir drevet til det ekstreme i puberteten. Sånn sett har jeg allerede begynt min andre pubertet. I likhet med en del 14-årige gutter vil jeg gjerne bli sett som mer mann enn det utseendet skulle tilsi. Er det så galt? Nei, jeg tror det er en nødvendig fase. Derfor er jeg kanskje ekstra på vakt mot min egen femininitet akkurat nå.
Når kroppen min blir mer mannlig vil jeg bli mer avslappa i forhold til det. Jeg har ikke tenkt å bli kvitt mine feminine sider fordi om jeg vil være mann. Jeg vil være en mann som har kontakt både med sine feminine og maskuline sider. Da har jeg også en del å ta igjen når det gjelder maskulinitet. Akkurat nå trives jeg veldig bra med et maskulint uttrykk og har aldri hatt det så bra som jeg har det nå.
Trening inngår også i det. I løpet av ett år har jeg fått synlige muskler, enda jeg bare trener en gang i uka, og det gir et aldri så lite kick. Dessuten kan man få ut utrolig mye aggresjon (f.eks. over teite kommentarer i bloggen) ved å trene. Jeg tror jeg har omdanna mye fett til muskler i løpet av dette året. Så håper jeg at jeg kanskje kan øke treningsfrekvensen litt i året som kommer. Med testosteron innabords risikerer jeg kanskje å bli rene muskelbunten? Nei, jeg blir ingen bodybuilder – til det er jeg for lat. Riktignok sies det at bodybuildere ofte har komplekser for liten penis og derfor tar det igjen ved å gjøre kroppen størst mulig, og i det perspektivet ligger jeg jo meget godt an. Fra å være en innbitt treningsmotstander, gleder jeg meg nå til å dra på trening.