I kveld gikk det for alvor opp for meg hvor heldig jeg er. Jeg hadde altså før-lanseringsfest for Framandkar og oppmøtet var veldig bra. Plutselig skjønte jeg hvor mange som faktisk setter pris på meg og det jeg gjør/skriver, bare her i Tromsø.
Først og fremst var det masse gratulasjoner, klemmer og skåling. Mange av mine venner og bekjente hadde tatt med seg sine egne venner. Det var en broket forsamling av litterater, homser og noen til. Kjente og ukjente kom bort til meg og sa veldig mye pent, både om meg og dikta. Det ble nesten pinlig. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Selve opplesninga gikk også bra. Responsen var overveldende.
Seinere på kvelden, utenfor et anna utested, kom ei fremmed dame bort til meg og sa hun hadde sett meg på TV. Hun ønska meg lykke til og sa det var viktig det jeg gjør.
Alle har vært helt fantastiske, og hvis nå boka skulle bli slakta av anmelderne håper jeg at jeg klarer å huske at amnge liker det jeg skriver og det jeg står for. Og ikke minst at jeg har veldig mange gode venner og støttespillere. Jeg ville selvsagt ikke bytta noen av dem mot litterær anerkjennelse.
Noen må nevnes spesielt:
Frank og Kevin – Jeg setter utrolig stor pris på å ha blitt kjent med dem og ha dem som venner. Rausere mennesker skal man lete lenge etter. Dessuten har de til sammen et gigantisk kontaktnett. De har også andre erfaringer og innfallsvinkler til en god del ting, noe som gjør at jeg ofte lærer noe sammen med dem (for eksempel hvordan en is-maskin ser ut 😉 ). Framandkar er tilegna Frank. Jeg håper og tror at vi alltid vil være venner, uansett hvor ulike liva våre måtte bli.
Roy-Morten – Boka er også tilegna ham. Vi har vært venner lengre enn jeg har vært venner med noen andre her i Tromsø. VI kan snakke om alt. Ikke minst har han vist fantastisk stor forståelse og respekt for den prosessen jeg går gjennom. Spesielt i den første fasen trengte jeg en god venn som ham, og er heldig som hadde og har ham som kompis. Vi ble kjent på forfatterstudiet for 7 år siden og har siden utveksla tekster ganske jevnlig. Han fortjener en stor takk for å ha lest og kommentert store deler av det som nå foreligger i bokform som Framandkar. Jeg håper og tror at vi kommer til å fortsette å være venner og skrive-kollegaer også i framtida. Forhåpentligvis er det ikke altfor lenge til hans lanseringsfest!
Også takk til Mette, Maria, Lina, Tore, Johnny, Andreas, Johanne, Thomas og mange, mange fler! Alle rundt meg har på hver sine måter bidratt til den jeg er og den boka som endelig blir lansert på mandag.
Jeg føler meg utrolig priviligert! Det er slett ikke alle som er så heldige. Og enda har jeg ikke nevnt familien min og venner andre steder. Det får meg også til å tenke på hvor annerledes og mye bedre livet mitt er blitt etter at jeg erkjente at jeg er mann og turde å stå for det. Jeg pleide å tenke på meg selv som en inneslutta, ensom ulv, men nå har jeg mange venner og føler at jeg har mye lettere å åpne meg for andre mennesker. I kveld er jeg rett og slett lykkelig. Det trodde jeg aldri at jeg skulle bli for bare tre år siden.
Tarald Stein 