Kjønnskontrast

I dag leser jeg saken om Harnaam – en kvinne som føler seg mer feminin med skjegg. Jeg har opplevd dette fenomenet selv og hørt om det fra andre transfolk. Jeg synes det er veldig interessant at høye hæler eller til og med skjørt kan få meg til å føle meg mer maskulin, men jeg har aldri lest noen teori om dette.

Fenomenet vil jeg kalle kjønnskontrast: Et (eller flere) maskulinitetssignal hos kvinner eller femininitetssignal hos menn kan framheve kjønnsidentiteten eller det kroppslige kjønnet (begge deler er mulig).

I mange år levde jeg med kontrasten mellom det ytre, kroppslige kjønnet og kjønnsidentiteten (som jeg ikke hadde helt klart for meg da). Den gangen ga det meg en konstant følelse av skeivhet, å ikke være synkronisert. Som et dobbelteksponert fotografi eller et surrealistisk maleri. Ved å overdrive femininitetsmarkørene, fikk jeg gradvis en klarere kjønnsidentitet som mann.

Etter at jeg begynte å leve som den mannen jeg er, hender det at jeg bruker enkelte femininitetsmarkører, som sko med høye hæler. På dårlige dager hender det at jeg tviler på min opplevelse av å være mann (et resultat av manglende aksept fra bl.a. Staten og Rikshospitalet) og da hjelper det med en slik liten markør for å fjerne tvilen. Jeg har ikke noe behov for å iføre meg et fullstendig kvinnelig kjønnsuttrykk, men tror det kan handle om grader av det samme.

Jeg har også møtt flere personer med en mannlig kropp og mannlig kjønnsidentitet som forteller at et kvinnelig kjønnsuttrykk får dem til å føle seg mer maskuline. Altså at det å iføre seg sminke og kjole gjør dem mer maskuline. En del kvinner kan også fortelle at de føler seg mer feminine iført dress eller andre tradisjonelt mannlige klær. Jeg tror at dette kan virke ganske paradoksalt for folk som ikke har opplevd det selv. Det motsatte er kanskje mer vanlig.

Kjønnskontrast kan også være en del av en persons seksuelle preferanser – enten det handler om at man tiltrekkes av andres kjønnskontrast eller at man føler seg mer tiltrekkende med en eller flere kjønnskontraster. Mange heterofile menn og lesbiske kvinner synes det er sexy med kvinner som ikler seg dress eller andre tradisjonelle maskuline tegn. For eksempel tiltrekkes jeg av menn med et hint av femininitet. Det får mannligheten deres til å tre tydeligere fram og kontrasten er sexy. I tillegg kan det være et signal om at de er frigjorte, ikke er selvhøytidelige, og at de har et reflektert forhold til kjønnsstereotypier, men dette er dessverre ikke alltid tilfelle.

Kjønnskontrast skaper forvirring i kjønnskategoriene, selv for transfolk. Generelt er det slik at personer med mannskropper som ifører seg et kvinnelig kjønnsuttrykk ønsker å oppfattes som kvinner. Å omtale dem som menn er respektløst og ydmykende. Dersom behovet er kjønnskontrast og ikke å uttrykke kvinnen i seg, blir det motsatt. Og det kan man jo ikke vite ved å se på en person. Kjønnskontrast som seksuell preferanse har dessverre ført til seksualisering og objektivisering av spesielt transkvinner.

Akkurat nå savner jeg det å studere. Jeg tror dette kunne blitt en glimrende semesteroppgave i sosialantropologi med tittelen «Kropp og tegn».

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

En hyllest til sterke mennesker

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk.

Mann på kvinnedagen

Det er ikke det at jeg ikke støtter likelønn, likestilling, kamp mot vold i hjemmet o.s.v. Jeg deltok med blanda følelser i fjor og i år tåler jeg det ikke: Å bli gratulert på en dag som ikke er min. For det er ikke slik at jeg tror bare kvinner markerer 8.mars. Nei, flere av mennene jeg kjenner går med glede i 8.marstog. Men i motsetning til meg er det ingen tvil om hvilket kjønn de tilhører.

Denne dagen begynte som en ganske forferdelig dag. Neida, ingen store katastrofer, bare små ting som til sammen gjorde starten på dagen ganske sur. Det begynte med at jeg forsov meg. Så mista jeg bussen fra barnehagen til byen. Og i mitt forsøk på å kjøpe meg frokost, ble jeg omtalt som «ho». De kunne jo ikke vite… Nei, det er akkurat det som hindrer meg i å markere 8.mars. Jeg er blitt så frustrerende opptatt av hvordan jeg blir sett. Og for noen vil det å gå i 8.marstog og samtidig hevde at denne kvinnekroppen ikke passer meg være for motsigelsesfullt.

At kroppen min lyver om hvem jeg er og at jeg vil forandre på det, gjør meg ikke til en fiende av kvinnekropper generelt. Selv om det kan være vanskelig å la være å bli det. Jeg hater denne kroppens kvinnelighet, men innser at andre kan finne seg til rette i lignende kropper. Jeg vil hevde at ingen burde utsettes for diskriminering, vold eller annen faenskap på grunn av sitt kjønn, indre eller ytre. Men det blir i noen sammenhenger for radikalt for noen feminister. De ser kroppen som skjebne og kjønnsskifte som et forræderi mot kvinnekampen. Eller de mener at man ikke kan hormonere og operere seg bort fra sin skjebne som kvinnekropp.

Dette er gjerne de samme som tror at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere og overgripere, og at alle kvinner er omsorgsfulle ofre. Jeg vet jeg generaliserer, men det er disse holdningene som kommuniseres når kvinneligheten skal feires. Og det er slike holdninger jeg kjemper mot for ikke å bli misogynist. Det er de samme holdningene alle menn må kjempe mot for å kunne se seg selv som ansvarlige, empatiske og samfunnsengasjerte mennesker. Penis er ikke i utgangspunktet et våpen. Mennesker tilhører i hovedsak to kjønn av forplantningsmessige årsaker, men vi er ikke vesensforskjellige.

En del av kvinnedagen brukes til å feire en kvinnelighet som ikke alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Skillene mellom kvinne og mann forsterkes og avvik ekskluderes gang på gang, akkurat som ellers i året. Jeg ønsker meg en kvinnedag som feirer mangfoldet. En kvinnedag som ikke føles som et overgrep mot alle som ikke passer inn i den tradisjonelle kjønnsdualismen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå med heva hode i 8.marstog uten at det stilles spørsmål ved min mannlighet. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke automatisk blir tilbudt damesokker når jeg handler i en butikk som også fører kvinneklær. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan iføre meg akkurat det jeg vil uten at det bekrefter eller avkrefter min mannlighet. Det er min likestillingskamp, og den kan dessverre ikke føres i 8.marstog.

Jeg er i gang!

Endelig ser jeg lysere på framtida. Jeg har funnet en slags fred i det jeg innrømte for meg selv at jeg er transkjønna og ønsker behandling, og lot alle forbehold fare. Fortsatt er jeg bevisst på at et «kjønnsskifte» ikke vil løse alle mine problemer, men jeg vil bli et helere og bedre menneske. Det er jeg rimelig sikker på.
Totalt tre ganger har jeg vist meg som mann ute blant folk. Nå har jeg til og med slutta å bruke veske 😉 Det begynner å bli på tide å informere folk, spesielt dem jeg kan møte på når jeg framstår som mann. Ja, jeg håper jo at jeg framstår som mann, men gutt er nok nærmere. Erfaringene hittil får meg til å tro at jeg passerer sånn noenlunde, i alle fall på avstand. Jeg har stor tro på kroppsspråkets betydning.