Mange slags menn

Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Straffbart

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?

Kvinneidentitet med revolusjonært potensiale

Immanuel skriver om at det er morsdag i Sverige i dag og filosoferer over tendensen til å skylde alt på mor når barnet ikke lykkes i å følge normen på alle vis. Han konkluderer slik:

Det är nästan så jag vill vara kvinna i ren protest, men jag antar att jag får nöja mig med att infiltrera patriarkatet för att störta det inifrån.

Det var jo en av mine siste rettferdiggjøringer overfor meg selv for ikke å erklære meg som trans: At det er mer kjønnsrevolusjonært potensiale i kvinneidentitet. Jeg så at jeg overhodet ikke oppfylte forventningene til å være kvinne og anså det som et feministisk statement å undertrykke meg selv for å kunne fortsette med det. Som mann sliter jeg med at jeg i mange sammenhenger er skremmende gjennomsnittlig.

Jeg forsøkte virkelig å være kvinne i ren protest, men det fungerte ikke. Så spørs det om en marginal posisjon som trans vil ha tilsvarende endringspotensiale overfor menn flest. Jeg tviler, men lover å gjøre mitt ytterste.

Identitetstrøbbel, lesber og forhold

Etter å ha lest Cheerful Megalomaniacs post om lesber som har vært sammen med transmenn er jeg veldig glad for at jeg aldri har hatt særlig mye med lesber å gjøre. Jeg har, som nevnt på den engelske bloggen min, en teori om at det er vanskeligere for kvinner å akseptere transkjønna. Og etter å ha lest nevnte post tror jeg kanskje at lesber har spesielt vanskelig for det.

Du finner deg ikke en mannlig kjæreste for så å insistere på å oppfatte ham som dame. Det er ikke sånn verden funker, sorry jenter. Sjølsagt er det litt komplisert hvis man allerede er i et forhold, men som Ryan skriver » No one should ever control someone elses coming out process».

Jeg har mange ganger vært veldig glad for at jeg var singel mens jeg fant ut av ting og kom ut av «dobbelskapet» mitt. Når sant skal sies er jeg ofte glad for at jeg fortsatt er singel. Men jeg ser ikke bort fra at det vil endre seg kraftig når jeg begynner på testosteron…

Kjønnsfilosofi

Enda en gang filosoferer jeg over hvordan man kan forklare det å være transkjønna. Enda en gang prøver jeg å finne et bedre ord som alle kan være enig i.

Det første som slår meg er «feilkjønna». Det er det vi er. Vi antas å tilhøre feil kjønn og blir altså feilkjønna fra fødselen av. Men det forutsetter at kjønn er statisk, medfødt og uforanderlig, og det er jeg slett ikke sikker på om det er. Men i praksis kan vel det være et greit begrep. I alle fall like anvendelig som klisjeen «å være født i feil kropp».

Fortsatt tar jeg meg selv i å velge det tredje alternativet når jeg skal pisse. Dessverre blir det stadig oftere slik at man må be om nøkkel til offentlige handikap-toalett. Og det tør jeg ikke. Jeg er jo ikke bevegelseshemma. Skal skiltet med rullestol tas bokstavelig? Eller holder det at man er feilkjønna? Jeg klarer ikke å avgjøre det. Selv om jeg ikke er bevegelseshemma, så er jeg vel kanskje fysisk utviklingshemma?

I alle fall ville filosofene fra antikken til 1800-tallet betegna meg som det. I følge dem fantes det bare ett kjønn; mann. Og kvinner var ufullstendige menn. Man trodde at kvinnen var en beholder for spiren til nye mennesker, at mannens sæd var frøet og kvinnen jorda. Ganske bokstavelig. Denne teorien holdt seg overraskende lenge. Ikke lenge nok for meg dessverre.

I videreføringa av de gamle filosofenes tanker kan man si at dersom kvinnen er en ufullstendig mann, bør det være mulig å gjøre «henne» fullstendig, altså til mann. Biologene på 1800-tallet innførte dessverre tanker om at kvinner og menn er basalt forskjellige, som to ulike arter nærmest (derav «særartsfeminisme» forresten). Dermed virker det å gå fra kvinne til mann nå enda mer absurd enn det ville gjort for de gamle grekere.

I middelalderen kunne kvinner, ved å gå i kloster, utvikle seg til et høyere nivå og kunne nesten få status som menn. Kanskje er det derfor myten om den kvinnelige paven fortsatt lever?

Men hadde de ikke i bunn og grunn rett? Gutte- og jentefostre er lenge ganske like, inntil guttefostrene tilføres testosteron og utvikler penis og testikler. Forandringa hos jentefostrene er mindre dramatisk. Et genetisk guttefoster som ikke tilføres testosteron på rett tidspunkt vil ofte ende opp som vanskelig å kjønnsbestemme, eller feilaktig bli tatt for å være jente – altså det som kalles intersex.

Det kan se ut til at de førmoderne filosofene ikke var helt på jordet likevel. Vel å merke fra et FTM-perspektiv. Hvordan man forklarer dem som vil være kvinner, uansett fysisk utrustning, aner jeg ikke. Jeg forstår meg ikke på dem.

Speilbilder

Som jeg har nevnt før trodde jeg lenge at alle jenter egentlig ville være gutter. Den vrangforestillingen røk omsider. En annen forestilling jeg hadde var at jeg så veldig maskulin ut. Når jeg så meg i speilet var det som om min fars ansiktstrekk tøt ut gjennom mine egne. På slutten av mitt liv som forsøksvis kvinne ble det viktig for meg å skjule mannligheten med sminke. Bare da kunne jeg se noe som ligna en kvinne i speilet. I ettertid kan jeg se at jeg slett ikke så ut som en mann, men derimot en helt vanlig kvinne. Det så jeg ikke da.
Blant relaterte pussigheter vil jeg nevne at da jeg ganske plutselig ble slank (hyperthyreose) og kunne se en kvinne i speilet, innså jeg at det overhodet ikke var meg. Jeg stirra inn i speilet og så en relativt pen kvinne stirre ut på meg, og jeg skjønte ikke helt hva hun hadde der å gjøre.
Når jeg nå ser meg i speilet (jeg har endelig begynt å like denne oppfinnelsen) ser jeg sannsynligvis noe mer mannlig enn dem som ser meg utenfra. Likevel er det blitt mer samsvar. Og jeg har begynt å revurdere mine oppfatninger om skjønnhet. Ikke at jeg er vidunderlig pen, men jeg er ikke noe monster heller. Bare ganske normal av utseende. I alle fall kommer jeg til å bli det.

(P.S. For dem som lurer på hvorfor jeg virker noe selvopptatt i bloggen kan jeg avsløre at dens intensjon er å handle om meg. Jeg føler heller ikke noe stort behov for å utlevere mine nære og kjære på nett.)