Lest: Skrik under vann

Hvilke bøker man oppfatter som gode er ikke alltid bestemt av kvaliteten. Noen ganger handler det om personlige preferanser; om man faller for hovedpersonen, om holdningene som kommer til uttrykk i teksten stemmer med ens egne, om man ut fra egne (kanskje begrensa) erfaringer oppfatter personer og handling som troverdige og mye annet. Det kan være tilfelle her, men jeg tror dessverre ikke det.
Jeg har nettopp fullført Skrik under vann, Øbro og Tornbjergs første bok om profileringseksperten Katrine Wraa. Og jeg er ikke imponert. For det første engasjerer ikke hovedpersonen, og morderen skildres ikke troverdig. Særlig original er den heller ikke; den minner om en dårlig kopi av betydelig bedre amerikanske romaner i profileringssjangeren.
I strid med gjengse normer må jeg avsløre litt av løsningen for å beskrive de største problemene med boka. De som, tross mine advarsler, vil lese boka, bør ikke lese videre (eller strengt tatt burde de ikke begynt å lese).
Noe jeg absolutt hater er kvinnelige »helter» som må reddes av menn. Direkte reaksjonært er det. Jeg lar meg ikke blidgjøre av at seriemorderpsykopaten er kvinne. Dette avsløres dessuten altfor tidlig av tilbakeblikk på morderens bardom, selvsagt innskutt i kursiv (grøss!). Det er for meg totalt uforståelig hvordan (sjokkerende mange) forfattere tror at er slikt skittent knep kan forvandle en dårlig og endimensjonal tekst til et verk med psykologisk dybde.

Trenger vi skeive barnebøker?

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.