Kunstnerstipend og forfatteres levekår

Jeg har allerede nevnt Statens Kunstnerstipend her på bloggen i år. Etter det har debatten gått, spesielt i Klassekampen. Mange er kritiske til at noen få forfatterskap prioriteres år etter år. Trenden er åpenbart at langvarige arbeidsstipend tildeles som en form for garantiinntekt.

Da er det på tide å minne om at det allerede finnes en ordning for garantiinntekt. Den har vært debattert tidligere år, og konklusjonen syntes da å være at forfatterne ønsket at antall arbeidsstipend ble økt i stedet for antall garantiinntekter. Dermed er det Litterære råd i Forfatterforeningen på kollisjonskurs med både Statens intensjon med arbeidsstipendene og sannsynligvis flertallet av forfatterne. Et arbeidsstipend skal ikke være en garantiinntekt! Les videre

Ikkeeksisterende blogginnlegg

Noen ting skal man bare svelge ned med noen ekstra glass hvitvin og en ekstra stor dose antidepressiva. Man skal i alle fall ikke blogge om det. Alle vet at syting er teit og ikke hjelper for annet enn den mentale helsen. Så derfor overlater jeg plassen her til Anne B. Ragde som uttaler til Dagbladet om Satans Kunstnerstipend:

Det skulle blitt utdelt etter behov.

Jeg har stor respekt for en forfatter som kan balansere egne interesser og solidaritet!

Les også gjerne mine tidligere innlegg om «søknadshelvete» og «poesi på tiltak». «Verdt å nevne» kan også leses i sammenheng med dette, men det prøver jeg å la være.

Søknadshelvete!

Jeg lurer på hvor mange årsverk norske forfattere bruker på å skrive søknader? Det ville ikke overraska meg om det tilsvarer antall årsverk som brukes på å drive en norsk bykommune. Og betalinga er høyst usikker. Noen av søknadene er dessuten søknader om å få jobbe ræva av seg for knapper og glansbilder, altså prosjektsøknader til f.eks. den kulturelle skolesekken (DKS). Les videre