Jeg har blanda følelser i forhold til OL i Sotsji og protestene mot det. For det første er jeg egentlig imot OL og alt dets vesen uansett hvor det arrangeres, og føler derfor ikke at jeg har noe grunnlag for å kritisere akkurat dette OL. Samtidig har OL-arrangementet åpna medias øyne for de menneskerettighetsbruddene som foregår i vårt naboland, og det er jo bra.
En del krever at deltakerne skal være menneskerettighetsforkjempere. Da steiler jeg. Det ville være en tabbe, tror jeg, å tillegge toppidrettsutøvere autoritet utenfor skisporet. Det burde være nok å høre et tilfeldig valgt intervju med en idrettsstjerne eller se alle transfobiske, homofobe eller rasistiske uttalelser som har kommet fra diverse idrettsstjerner opp gjennom åra. De er ikke stjerner på grunn av sin refleksjonsevne eller demokratisk valgt – de er stjerner fordi de har en kropp som kan konkurrere med de beste kroppene i verden om lengst og raskest. Og jeg har mine sterke tvil om hjernekapasiteten i bransjen. Jeg er dypt skeptisk til kroppsfokus og prestasjonsjag, og mener at dyrking av idrettsstjerner er et tegn på sivilisasjonens forfall. Riktignok får hver idrettsstjerne lønn som flere akademikere til sammen, men å kreve at de skal produsere fornuftige meninger på toppen av idrettsprestasjonene er nok å forvente for mye. De fleste uttalelsene fra OL-deltakere selv støtter dette synet.
Det virker umiddelbart mer fornuftig å avkreve statsministeren et sterkere engasjement for menneskerettigheter, men store forhåpninger kan ikke knyttes til Solberg heller, selv om rollen hennes burde tilsi det. Akkurat det er kanskje heller uttrykk for at store forhåpninger ikke kan knyttes til det norske folk, og at folket har valgt en statsminister som gjenspeiler folkesjela. Det er nesten så man vurderer å søke politisk asyl i USA (og det sier ganske mye).
Tross vår hjemlige debatt om hvem som burde si hva og delta hvor og påfølgende engasjement for homofiles rettigheter, blir jeg deprimert av fokuset på OL. Jeg mener at selve sportsarrangementet er nasjonalisme, kroppsfokus og (sterkere enn noen gang) hjernedød underholdning. Hvis man blander menneskerettigheter inn i den miksen blir det fort kulturimperialisme. Hvordan homofiles rettigheter misbrukes av stormakter har jeg skrevet om før.
I tillegg kommer det faktum at det ikke bare er homofile som undertrykkes i Russland. Mange frivillige organisasjoner der har opplevd å bli stempla som spioner fordi de mottar støtte fra utlandet. Urbefolkningene ser ut til å være spesielt utsatt. Og som i mange andre land kan urbefolkningenes rettigheter også har mye å si for transfolk. Flere urbefolkninger i Sibir har tradisjoner for (minst) tre kjønn, der kjønnsoverskridende sjamaner var ansett å ha større krefter enn andre (en ganske vanlig oppfatning i sjamanistiske kulturer). (Wikipedia gir en grunnleggende innføring i det tredje kjønn rundtom i verden, se også dette kartet).
OL i Sotsji kunne kanskje endret mitt syn på idrett hvis en haug deltakere hadde uttalt seg utvetydig for menneskerettigheter, sponsorer hadde kansellert støtten, IOC hadde fratatt Russland arrangementet el.l. Når ingenting av dette skjer, styrker det bare min negative oppfatning av hele sirkuset.
Tarald Stein 