Fett

«Hvilke forandringer merka du først etter at du begynte med testosteron?»

Dette spørsmålet får jeg av og til. Det jeg gleda meg mest til, var at stemma mi skulle bli mørkere. Men det første som skjedde, var at fettet på kroppen min begynte å flytte på seg. Rumpa ble mindre, låra ble mindre, ja alle kroppsdeler minka i volum på ganske kort tid. Bortsett fra magen. Mens mine 15-20 ekstra kilo tidligere var spredt i et ganske jevnt lag over hele kroppen, har de fleste nå slått seg til ro på magen.

Mange transmenn blir bitt av treningsdilla. Musklene blir større med testosteron, de syns mer og kan trenes til å løfte mer enn før. Jeg ble aldri bitt av den basillen. Faktisk er jeg mindre aktiv nå enn før jeg begynte på testosteron. Likevel ser det ut som jeg har litt muskler. Før var de mindre markerte musklene dekka av fett, så avsløringa av at de fantes kom ganske overraskende.

Selv om jeg aldri ble noen kroppsbygger, liker jeg synet av leggene (som ser ut som jeg spiller fotball), hendene som avslører beinstrukturen under huden, fingrene som ikke lenger ser ut som pølser og et ansikt med mer markerte trekk. Stort sett plager det meg heller ikke at jeg har mage. Den passer til meg, ganske enkelt.

Jeg hadde hørt og lest om omfordelinga av fettet som skjer når man begynner på testosteron, men ingenting kunne forbredt meg på å oppleve det selv. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle gjøre så stor forskjell. Jeg trodde dessuten at det var noe som skulle skje langsomt, litt etter litt. Tvert imot merka jeg forandring etter bare noen uker. Det var som om fettet var isen som dekka landmassene og langsomt trakk seg tilbake for å avdekke den mannskroppen som liksom alltid hadde vært der. Samtidig var den kroppen som ble avdekka en annen enn den jeg så i speilet i min kortvarig tynne periode (takka være høyt stoffskifte). Det var plutselig noe maskulint ved den, uten at det var så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den mer maskulin.

Derfor vil jeg plassere omfordeling av fett øverst på lista over undervurderte effekter av testosteron.

Født i feil kropp?

Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.

Tilgjengelighet for transpersoner

Det er et uttalt statlig mål at offentlige bygninger skal være tilgjengelige for alle, uansett funksjonsgrad. Her mener jeg at trans-organisasjonene bør begynne å samarbeide med f.eks. handikapforbundet. Universell utforming og økt tilgjengelighet angår nemlig også transpersoner.

Først og fremst handler det om toaletter og garderober. Mange transpersoner kvir seg for å bruke offentlige toalett fordi vi vet at vi ikke passer 100% inn i noen av de to tilgjengelige båsene.

En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

Selvhjelpspjatt

Jeg er allergisk mot svada og unngår det når jeg kan. Ergo har jeg unngått de selvutvikla damene det er så mye snakk om for tida. Samtidig tilbyr jeg selv skriveverksteder som ligger i grenselandet. Jeg har ingen utdannelse i å snakke med folk om problemene deres, men desto mer erfaring i å gå til de profesjonelle lytterne. Jeg tror at jeg har lært noe på veien som jeg kan lære videre. Det handler om skriving.

Røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking
Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

• Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
• Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.