Fett

«Hvilke forandringer merka du først etter at du begynte med testosteron?»

Dette spørsmålet får jeg av og til. Det jeg gleda meg mest til, var at stemma mi skulle bli mørkere. Men det første som skjedde, var at fettet på kroppen min begynte å flytte på seg. Rumpa ble mindre, låra ble mindre, ja alle kroppsdeler minka i volum på ganske kort tid. Bortsett fra magen. Mens mine 15-20 ekstra kilo tidligere var spredt i et ganske jevnt lag over hele kroppen, har de fleste nå slått seg til ro på magen.

Mange transmenn blir bitt av treningsdilla. Musklene blir større med testosteron, de syns mer og kan trenes til å løfte mer enn før. Jeg ble aldri bitt av den basillen. Faktisk er jeg mindre aktiv nå enn før jeg begynte på testosteron. Likevel ser det ut som jeg har litt muskler. Før var de mindre markerte musklene dekka av fett, så avsløringa av at de fantes kom ganske overraskende.

Selv om jeg aldri ble noen kroppsbygger, liker jeg synet av leggene (som ser ut som jeg spiller fotball), hendene som avslører beinstrukturen under huden, fingrene som ikke lenger ser ut som pølser og et ansikt med mer markerte trekk. Stort sett plager det meg heller ikke at jeg har mage. Den passer til meg, ganske enkelt.

Jeg hadde hørt og lest om omfordelinga av fettet som skjer når man begynner på testosteron, men ingenting kunne forbredt meg på å oppleve det selv. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle gjøre så stor forskjell. Jeg trodde dessuten at det var noe som skulle skje langsomt, litt etter litt. Tvert imot merka jeg forandring etter bare noen uker. Det var som om fettet var isen som dekka landmassene og langsomt trakk seg tilbake for å avdekke den mannskroppen som liksom alltid hadde vært der. Samtidig var den kroppen som ble avdekka en annen enn den jeg så i speilet i min kortvarig tynne periode (takka være høyt stoffskifte). Det var plutselig noe maskulint ved den, uten at det var så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den mer maskulin.

Derfor vil jeg plassere omfordeling av fett øverst på lista over undervurderte effekter av testosteron.

Det store nederlaget (skoleturné)

Enakter

Roller:

Kroppen

Psyken

Fornuften

Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.

Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?

K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?

P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!

K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!

P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.

Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.

P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?

F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?

P&K i kor: Nei!

Fornuften: (snur ryggen til og går)

Bitterfitte

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Født i feil kropp?

Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.

Normale reaksjoner på unormale situasjoner

En av psykologene jeg har gått til formulerte seg omtrent sånn. Det han mente var noe sånt som at mentale lidelser er ekstreme eller unormale reaksjoner på vanlige situasjoner. Et eksempel på dette er den voldsomme frykten som personer med fobier føler for ganske ufarlige ting som edderkopper.

De samme reaksjonene vil i ekstreme eller unormale situasjoner være normale. Henger du etter den ene armen fra et tau over Grand Canyon er det normalt å få hjertebank, bli svett og tro at livet er slutt.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie.

Identitet: Mann

Jeg har skrevet en del om hva det vil si å være mann tidligere. For meg er det ganske enkelt. Jeg forsøkte å passe inn i kategorien kvinne i mange år. Eller mer presist; jeg forsøkte å utvide kategorien kvinne til å inkludere meg. Det lyktes ikke. Det eneste det førte til var at begrepene mann og kvinne mistet betydning.

Svært få av de karaktertrekk, handlinger og stereotypier som tilhører kvinnekategorien passa på meg. Jeg følte meg aldri hjemme der, men slik føler mange kvinner det også. Så hva er annerledes med meg?

Røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking
Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

• Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
• Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.

Å leve på overtid

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

Smakebit fra Frikar

Prøvde så lenge å evakuere kroppen
eit feilkonstruert byggverk
rivingsklart

Søkte løyve til rekonstruksjon
bruksendring
Avslag

Ligg i kjellaren
ventar på å rase saman

Frikar kommer på Tiden forlag 25. mars

Frokostvaner og et halvt år med testosteron

Før var det slik at jeg måtte ha noe søtt til frokost. Stort sett sjokoladepålegg. Hvis det ikke fantes (som i Sverige), gikk jeg heller uten frokost. Jeg klarte ikke å få ned noe anna.

Nylig innså jeg at det har forandra seg. Nå må jeg absolutt ha noe som inneholder kjøtt og fett. Skinke med majones for eksempel. Til nød noen croissanter.

Det kan ikke være noe anna enn et resultat av testosteronet. Riktignok hadde jeg håpa at jeg skulle slutte å like sjokolade, noe som ikke har skjedd, men at det skulle forandre frokostvanene mine såpass drastisk hadde jeg ikke regna med.

Livet mitt er verdt 80 000

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på.

Inkompatible vinger

Always ultra med vinger er ikke tilpassa boxershorts. I wonder why…

Det har seg altså sånn at testosteronet tilsynelatende har satt hormonspiralen min ut av funksjon. Ingen advarte meg mot at det kunne skje. Heldigvis varer det nok bare en dag, så jeg burde vel ikke klage. Men jeg klager likevel. Menn skal ikke blø fra underlivet uten å frykte for livet og kjøres i ambulanse til nærmeste sykehus. Eller noe sånt. Og jeg nekter i pur trass og optimisme (i et intenst forsøk på fortrengning) å kjøpe nye bind.

Det er med andre ord en sånn dag da jeg hater alt og alle, og i særdeleshet kroppen min.

Min kropp er en slagmark

Om det skriver Immanuel i dag. Mens jeg nekter å ta det innover meg. Disassosierer meg fra min kropp for ikke å kjenne på følelsene. Orker ikke å ta innover meg at noen mener jeg ikke er meg, at jeg ikke finnes. Aner de hvor kort veien er til faktisk ikke å finnes? Kognitiv dissonans kalles det når de tilbakemeldingene man får fra omverdenen ikke stemmer med den man er. Sånt gjør folk syke. Så i rent selvforsvar fornekter jeg at kroppen finnes. Da slipper jeg å ta livet av den.

Også på en annen måte er kroppen min åsted for en kamp; en kamp mellom østrogen og testosteron. Og selv om cellene mine ennå ikke vet det, kommer testosteronet til å vinne. Den kampen tar jeg helt med ro.

Jeg kjenner ei dame som gikk på østrogen i 8 år uten å få noen operasjoner, noe som førte til testikkelkreft. Jeg har sett filmen om Robert Eads som døde av kreft i kroppsdeler han aldri skulle hatt. Jeg kan ikke annet enn be om at det ikke blir min skjebne.

En konstant dissosiasjon

Jag vet inte hur det är att vara du. Jag vet inte hur det är att vara som du. Hur det är att känna sig hemma i sin kropp. Att inte vara på ständig flykt undan allt som påminner om någon slags fysisk verklighet. Jag vet inte hur det är att se sig själv i spegeln och veta spontant att det är jag. Jag vet inte hur det känns att inte leva i en ständig dissociation.

Immanuel

Interessant artikkel og spennende forskning

Det er veldig interessant å se hvordan staten forvalter kjønn, spesielt når man sammenligner behandling av intersex og transseksualisme.

Marit Vaula Rasmussen er intervjua av forskning.no i forbindelse med hennes forskningsprosjekt om intersex-barn. Derfra har jeg klippa noen særdeles interessante sitater som jeg i denne omgangen skal prøve å ikke kommentere nærmere:

Særlig synes hun mangelen på diskusjon er påfallende når man sammenligner med praksisen rundt kjønnsskifteoperasjoner.

Generelt er det norske helsevesenet restriktive med å innvilge operasjoner for transseksuelle, og begrunnelsen for det er nettopp at operasjonene er ugjenkallelige.

– Respekten for den opprinnelige kroppen er stor når det kommer til transseksuelle voksne, mens intersexbarna ikke en gang får ha et ord med i laget når kroppen deres endres for alltid. Det er et tankevekkende paradoks, sier Rasmussen.

Litt senere:

– Medisinens og statens håndtering av intersex viser at kjønn ikke er noe naturgitt som bare kan administreres, det må også formes. Når kjønnet er uklart, går staten inn og gjør en avgrensning ved hjelp av medisinen, sier Rasmussen.

Mot slutten:

Denne nære forbindelsen mellom statsmakt og medisinsk ideologi og praksis er et viktig perspektiv i Rasmussens forskning.

– Medisinen betraktes gjerne som en slags objektiv beskrivelse og forståelse av kroppen. Jeg på min side er inspirert av Foucault og analyserer medisinen som sosialt og kulturelt felt.

– Særlig er jeg opptatt av hvordan den moderne medisinen og legestanden disiplinerer og normerer kroppen, og hvordan den gjør det i samspill med den moderne staten. Intersex gir en veldig god inngangsport til å studere akkurat dette, sier hun.

– I tillegg er Norge – med den tette tilknytningen mellom stat og helsevesen – et ideelt land hvis man er interessert i forholdet mellom medisin og medborgerskap. Noen har kalt Norge «Foucalts drømmeland», sier Rasmussen og ler.

Første anmeldelse

Universitas var altså først ute. Og selv om den prøver å være nådeløs i sin slakt, kan jeg ikke si at det rammer særlig hardt. Jeg mistenker anmelderen for å være en spirende skribent selv, etter det blomstrende (evt. stinkende) språket å dømme. Selv er jeg riktignok tilhenger av å skrive korte anmeldelser, og gjerne slakt, men litt bedre bør man kunne gjøre seg forstått, selv på liten plass. Det kan virke som om han har lest Framandkar meget bokstavelig sjølbiografisk, eller kanskje det er forekomsten av tabuord og kroppslighet som får ham til å karakterisere boka som privat?

I grunn er det bare en setning jeg synes er verdt å beholde i anmeldelsen:

Noen dikt treffer, transaksjoner av lengsel, graver ganger i orda ut fra kroppens fengsel.

Forøvrig er jeg selvsagt helt uenig i at dikta er for private, men den bedømmelsen overlater jeg gjerne til leserne. Det blir spennende å se hva andre mener…

FtMs: Hjelp meg å dokumentere trans-språk!

Dette semesteret skal jeg skrive oppgave i sosialantropologi om trans-språk, nærmere bestemt hvordan vi bruker språket for å rekonstruere kroppene og identiteten vår og gi dem mening i relasjon til omgivelsene. For å gjøre det trenger jeg konkrete eksempler på ord vi bruker om oss selv og våre kropper. Derfor har jeg laga et skjema som jeg håper flest mulig transmenn vil fylle ut. Spørsmåla er dessverre veldig private, men siden svarene er 100% anonyme håper jeg at dere tør å svare likevel. Oppgaven kommer til å bli lagt ut på hjemmesida mi når den er ferdig.

Link til spørre-skjemaet 

Transkroppens fenomenologi

Jeg er senter i mitt eget univers. Det er alle mennesker i følge filosofene. Allerede Descartes slo det fast med sitt «Cogito ergo sum» (Jeg tenker altså er jeg). Kan man vite noe om verden uten å vite noe om seg selv? Nei. All erfaring, all viten, formidles gjennom individuelle kropper hevder filosofen Maurice Merleau-Ponty. Vi er ute av stand til å oppleve verden kun som tenkende vesener, siden vi ikke kan eksistere uten kropp.

Gjennom lesing av nettopp Merleau-Ponty ble jeg nesten frista til å begynne å studere filosofi. Som om jeg ikke har studert nok fag uten arbeidslivsrelevans… Så for å hindre meg selv i å tenke mer på å studere filosofi følger her kortversjonen av min masteroppgave i filosofi, drept i fødselen så å si.

Problemstilling: Hvordan kan man anvende Merleau-Pontys kroppsfilosofi på transkjønna erfaringer av dissonans mellom kropp og sinn? Hvilke konsekvenser får det at transkjønna erfarer verden gjennom en kropp som ikke stemmer med identiteten?

Vår kunnskap om verden rundt oss blir skadelidende. Merleau-Ponty skriver om hvordan vi, ved å kjenne oss selv kan si noe om andre ved å identifisere likheter og forskjeller. Også vår erfaring av andre mennesker er basert på at vi møter dem som kropp. (Lurer på hvordan han forholdt seg til telefonen? Og internett i våre dager?) Behovet for å kunne gjenkjenne vår egen eksistens i andre blir dermed basalt for alle mennesker. Denne gjenkjennelsen  finner ikke sted, blir forvridd eller feiltolka med hensyn til kjønn hos transkjønna. I vår kulturkrets er kjønn veldig viktig for hvordan mennesker forholder seg til hverandre og påvirker nesten alle måter å samhandle på.

Samtidig ser det ut til at de fleste transkjønna har bedre kjenneskap til seg selv, nettopp fordi vi ikke kan basere oss på kroppen som den eneste kilden til viten. For å vite noe om verden må man kjenne seg selv. Kanskje er det da slik at jo bedre man kjenner seg selv, dess bedre er man i stand til å kjenne verden?

Jeg skulle ønske noen skrev den oppgaven. Men det blir altså ikke meg.

Mann på kvinnedagen

Det er ikke det at jeg ikke støtter likelønn, likestilling, kamp mot vold i hjemmet o.s.v. Jeg deltok med blanda følelser i fjor og i år tåler jeg det ikke: Å bli gratulert på en dag som ikke er min. For det er ikke slik at jeg tror bare kvinner markerer 8.mars. Nei, flere av mennene jeg kjenner går med glede i 8.marstog. Men i motsetning til meg er det ingen tvil om hvilket kjønn de tilhører.

Denne dagen begynte som en ganske forferdelig dag. Neida, ingen store katastrofer, bare små ting som til sammen gjorde starten på dagen ganske sur. Det begynte med at jeg forsov meg. Så mista jeg bussen fra barnehagen til byen. Og i mitt forsøk på å kjøpe meg frokost, ble jeg omtalt som «ho». De kunne jo ikke vite… Nei, det er akkurat det som hindrer meg i å markere 8.mars. Jeg er blitt så frustrerende opptatt av hvordan jeg blir sett. Og for noen vil det å gå i 8.marstog og samtidig hevde at denne kvinnekroppen ikke passer meg være for motsigelsesfullt.

At kroppen min lyver om hvem jeg er og at jeg vil forandre på det, gjør meg ikke til en fiende av kvinnekropper generelt. Selv om det kan være vanskelig å la være å bli det. Jeg hater denne kroppens kvinnelighet, men innser at andre kan finne seg til rette i lignende kropper. Jeg vil hevde at ingen burde utsettes for diskriminering, vold eller annen faenskap på grunn av sitt kjønn, indre eller ytre. Men det blir i noen sammenhenger for radikalt for noen feminister. De ser kroppen som skjebne og kjønnsskifte som et forræderi mot kvinnekampen. Eller de mener at man ikke kan hormonere og operere seg bort fra sin skjebne som kvinnekropp.

Dette er gjerne de samme som tror at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere og overgripere, og at alle kvinner er omsorgsfulle ofre. Jeg vet jeg generaliserer, men det er disse holdningene som kommuniseres når kvinneligheten skal feires. Og det er slike holdninger jeg kjemper mot for ikke å bli misogynist. Det er de samme holdningene alle menn må kjempe mot for å kunne se seg selv som ansvarlige, empatiske og samfunnsengasjerte mennesker. Penis er ikke i utgangspunktet et våpen. Mennesker tilhører i hovedsak to kjønn av forplantningsmessige årsaker, men vi er ikke vesensforskjellige.

En del av kvinnedagen brukes til å feire en kvinnelighet som ikke alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Skillene mellom kvinne og mann forsterkes og avvik ekskluderes gang på gang, akkurat som ellers i året. Jeg ønsker meg en kvinnedag som feirer mangfoldet. En kvinnedag som ikke føles som et overgrep mot alle som ikke passer inn i den tradisjonelle kjønnsdualismen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå med heva hode i 8.marstog uten at det stilles spørsmål ved min mannlighet. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke automatisk blir tilbudt damesokker når jeg handler i en butikk som også fører kvinneklær. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan iføre meg akkurat det jeg vil uten at det bekrefter eller avkrefter min mannlighet. Det er min likestillingskamp, og den kan dessverre ikke føres i 8.marstog.