Lest: Kosekrim

Jeg er svak for kosekrim – romaner som ikke påtar seg å flytte sjangergrenser eller være banebrytende, men bare gjor det de skal på en bra måte innenfor sjangeren. Den psykologiske dybden er gjerne ganske fraværende, men elementet av puslespill er derimot fremtredende. Men selv for en som altså liker slike bøker, når det gjøres bra, kan synes at det blir for mye av det gode. Nå har jeg lest Det høyeste kortet av Marco Malvaldi.

Den kan anbefales som lett underholdning. Ikke minst liker jeg humoren (som riktignok er mest fremtredende i begynnelsen). Likevel savner jeg for en gangs skyld at det står noe mer på spill enn en finurlig løsning på gåten. Det skal mye til før jeg savner slike typiske thriller-elementer, men her gjør jeg det. Hovedpersonen har ingenting å tape på om mysteriet løses eller ikke, han utsettes ikke for noen slags trusler og det hele blir svært pent og pyntelig.

Nå høres det kanskje ut som om boka er kjedelig, men det er den ikke. Den har en forbilledlig lengde på bare 189 sider og fortellingen drives fint videre fra side til side. Jeg liker også at fortelleren ikke er allvitende, selv om det dreier seg om en tredjerpersonsfortelling. Hovedpersonen Massimo er en likandes kar og heldigvis ikke politimann, men barista.  Selv om jeg altså savner thriller-elementer eller mer psykologisk resonnans, er det litt deilig å lese en krim der skurken verken er hovedpersonen eller et familiemedlem.

Flere steder i boka refereres det til tidligere bøker, og det er litt irriterende når dette er er den første som er oversatt til norsk. Jeg håper de andre også blir oversatt, for god kosekrim er det ikke nok av (dårlig wannabe krim med eller uten kos er det derimot flust av). Boka mangler helt blod og gørr, noe som er en fin avveksling.

Krim-hylla

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

Lest: Beksvart krim

Jeg har lest to bøker av Gillian Flynn; Åpne sår og  Mørke rom. Det er sjelden bøker gjør så sterkt inntrykk på meg. Jeg kan ikke huske sist jeg måtte legge ei bok fra meg for å føle at jeg fikk puste igjen.

Jeg vil ikke skrive noe om handlingene. Det har andre gjort. Det er personene – disse ødelagte, usympatiske, usentimentale personene som man mot sin vilje blir glad i. De ligner meg eller vennene mine, men er samtidig så rendyrkede, så drevet til det ytterste av makabre og grusomme hendelser, at de ikke ligner likevel. Jeg beundrer forfatteren voldsomt for at hun klarer å få meg til å bli glad i såpass usympatiske hovedpersoner! Ellers foretrekker jeg, som mange andre lesere, sympatiske hovedpersoner. Alle som vil lære hvordan man lager litterære karakterer som virker levende, bør lese Gillian Flynn.

Å lese Flynns bøker er som å se på at noen blir drept mens de sitter på do.

Det er nakent og motbydelig. Volden skildres i all sin grusomhet med detaljer som aldri vil forsvinne fra hjernen min. Bøkene hennes er som de verste mareritta mine, bare mer sammenhengende. Flynn får meg virkelig til å ville gråte for menneskeheten. Se i nåde til oss, syndige mennesker!

Lest: Skrik under vann

Hvilke bøker man oppfatter som gode er ikke alltid bestemt av kvaliteten. Noen ganger handler det om personlige preferanser; om man faller for hovedpersonen, om holdningene som kommer til uttrykk i teksten stemmer med ens egne, om man ut fra egne (kanskje begrensa) erfaringer oppfatter personer og handling som troverdige og mye annet. Det kan være tilfelle her, men jeg tror dessverre ikke det.
Jeg har nettopp fullført Skrik under vann, Øbro og Tornbjergs første bok om profileringseksperten Katrine Wraa. Og jeg er ikke imponert. For det første engasjerer ikke hovedpersonen, og morderen skildres ikke troverdig. Særlig original er den heller ikke; den minner om en dårlig kopi av betydelig bedre amerikanske romaner i profileringssjangeren.
I strid med gjengse normer må jeg avsløre litt av løsningen for å beskrive de største problemene med boka. De som, tross mine advarsler, vil lese boka, bør ikke lese videre (eller strengt tatt burde de ikke begynt å lese).
Noe jeg absolutt hater er kvinnelige »helter» som må reddes av menn. Direkte reaksjonært er det. Jeg lar meg ikke blidgjøre av at seriemorderpsykopaten er kvinne. Dette avsløres dessuten altfor tidlig av tilbakeblikk på morderens bardom, selvsagt innskutt i kursiv (grøss!). Det er for meg totalt uforståelig hvordan (sjokkerende mange) forfattere tror at er slikt skittent knep kan forvandle en dårlig og endimensjonal tekst til et verk med psykologisk dybde.

Lest: Klostergangens stillhet (krim)

Jeg vil begynne å skrive om bøkene jeg leser. For tida leser jeg bare krim (men til gjengjeld ser jeg nesten ikke på TV). Krim er bedøvelse og underholdning, men kan også være lærerikt og  inspirerende.

Nå har jeg nettopp fullført Klostergangens stillhet av Alicia Giménes Bartlett, den tredje boka om politiinspektør Petra Delicado i Barcelona. Tidlligere har jeg lest de to andre bøkene i serien, Mørke netter i Barcelona og Tomt rede.

Petra Delicado er en fascinerende hovedperson. Hun er pessimistisk, analytisk og har ei skarp tunge. Plottene er spennende og originale, og det samme er dynamikken mellom karakterene. To viktige ingredienser er til stede i alle bøkene; humor og samfunnskritikk. Et annet stort pluss er at bøkene er skrevet i førsteperson.

I Klostergangens stillhet foregår mye bak klostermurer, et totalt ukjent miljø for de fleste norske lesere. Fremstillingen av klosterlivet er nyansert og troverdig. Trådene nøstes bakover i Spanias turbulente historie – til borgerkrigen og den tragiske uke, og her er det mye å lære.

Plottet er ekstremt komplisert, og for hovedpersonen ganske uoversiktlig. Som leser får man et overblikk som gjør at man aner hvor løsningen ligger, mens etterforsker Delicado står fast i forvirring. Samtidig er løsningen overraskende, men troverdig.

Tidligere har jeg skrevet at jeg ikke liker politiromaner (spesielt ikke norske), men romanene om Petra Delicado er altså unntakene som bekrefter regelen. Originaliteten, førstepersonsfortelling, humoren og samfunnskritikken gjør dette til noen av de beste kriminalromanene jeg har lest det siste året. Anbefales!

 

Gode motiver for mord

Nei, jeg har ingen planer om å ta livet av noen, annet enn på papiret. Jeg er nemlig i gang med krimmen min igjen. Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at førsteperson og presens blir for vanskelig.

Jeg er mot galskap som motiv. Det gjør en krim uinteressant. Samtidig er jeg nok innerst inne et skikkelig menneske som synes det skal svært mye til før man gjør seg til morder. Derfor sliter jeg med å finne gode grunner til å ta livet av et menneske også på papiret. Les videre

Krimlesninger

Jeg sliter med min egen kriminalroman. Imens leser jeg andres, i håp om å bli inspirert og innbiller meg at jeg gjør research.

Den sist leste er Jonathan Kellermans Et kaldt hjerte. Den var spennende. De villedende spora var godt utbrodert (det jeg sliter mest med) og boka har en jeg-forteller, men også en allvitende en. Det siste syns jeg er juks, men det fungerte bra. Folka var stort sett beskrevet så jeg kunne se dem for meg, en mangelvare innen sjangeren. Samtidig blei jeg overraska over, og distrahert av, detaljbeskrivelsene av hva de ulike karakterene hadde på seg. Mannlige forfattere pleier i liten grad å befatte seg med sånt. Det trekker også ned at jeg sikkert ikke skjønte halvparten av beskrivelsene fordi de var veldig innforstått amerikanske eller til og med by-spesifikke. Boka har også et par homofile karakterer, noe jeg regner som et absolutt pluss. Jeg skal definitivt lese flere av samme forfatter!

Den nest siste jeg leste var Kobberhjertet av Leena Lehtolainen. Generelt syns jeg svenske, kvinnelige romanforfattere topper sjangeren (IKKE Liza Marklund. Hun skriver thrillere og det er noe annet.) og tenkte at kanskje dette også gjaldt finnene. Det ser det ikke ut til å gjøre. Kobberhjertet er dårlig komponert og ikke spesielt bra skrevet. Innledningen er stort sett irrelevant og kjedelig. Det var under sterk tvil jeg leste videre. Dette er et eksempel på kvinnekrim i ordets verste betydning; ei bok der hovedpersonens privatliv overskygger krim-handlingen. Løsningen på plottet var faktisk bedre enn de fleste og ganske troverdig, selv om den tok litt av på slutten.

Har jeg lært noe? Sannsynligvis ikke. Har jeg blitt inspirert? Ikke overveldende. Har jeg kost meg? Ja, i alle fall med Kellerman.

Krim á la Tarald – eller finn 5 feil

Det er dårlig gjort å bruke noen som dårlig eksempel. Jeg gjør det likevel. Jeg har nemlig nettopp lest Den du ikke ser av Mari Jungstedt. Den er ikke den verste kriminalromanen jeg har lest, men den illustrerer en del ting jeg ikke liker ved mange bøker innen sjangeren og som jeg vil gjøre bedre.

  1. Gal morder. Når morderen framstilles som mentalt syk mot slutten av boka er det alltid en stor skuffelse for leseren. Vi vil at morderen skal være relativt rasjonell. Det skaper den lille grøsser-følelsen av at hvem som helst kan ta livet av et annet menneske under gitte forhold, noe som dessuten er det mest realistiske. De fleste mordere er ikke gale. I Den du ikke ser er det ekstra skuffende fordi motivet for mordene egentlig er ganske godt, og det er unødvendig å skrive slikt som at «hun kunne ikke unngå å se galskapen i blikket hans».
  2. Boka er konsekvent skrevet i fortid. De aller fleste kriminalromaner er det. Jeg synes det gjør lesinga mindre spennende fordi avstanden til handlinga med en gang blir større. Ekstra ille blir det, som i dette tilfellet, når mye av teksten er tilbakeblikk og dermed inneholder mange «hadde» f.eks. «Han hadde tenkt at…».
  3. Innskutt tekst i kursiv som man ikke ser poenget i før på slutten, når det viser seg at de forklarer morderens psykologi. Jeg forstår veldig godt at det er fristende å bruke dette knepet, men jeg hater å lese bøker der det er brukt. Det er en enkel løsning på et skriveteknisk problem, og enkle løsninger bør stort sett unngås.
  4. Allvitende forteller. Også dette er veldig vanlig i krim, men det får meg til å lure på hvorfor fortelleren ikke vet hvem morderen er og kan fortelle det med en gang. Svaret er selvsagt at da ville det ikke blitt noen bok, men det bør man ikke tenke mens man leser.
  5. Leseren gis ingen mulighet for å leke detektiv. Dette er ofte resultatet av de ovenstående punktene. Jeg foretrekker krim der jeg får mulighet til å gjette på hvem morderen er. Dette er også noe som anbefales i alle tekstene jeg har lest om å skrive krim. Ett sted leste jeg at morderen bør introduseres i løpet av de ti første sidene. Så når Jungstedt avslører at morderen er en fyr vi knapt har fått høre om gjennom boka, og som dukka opp ganske seint som biperson, blir man skuffa fordi det fratar leseren mulighet til å gjette at han er den skyldige. Når han i tillegg er gal understreker det skuffelsen.

Les videre