Liv som tæres bort

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet.

En flink lege innrømmer sine begrensninger

Jeg møter dem heldigvis ganske ofte: Flinke leger. De som innrømmer at de aldri har møtt en transperson før eller i alle fall ikke en transmann. De som spør og graver ut fra genuin nysgjerrighet og lytter til svara mine. Og når jeg kommer tilbake senere har de lest seg opp på området slik at de kan ta informerte avgjørelser om min helse. Eller enda bedre; de har satt seg inn i transproblematikk før jeg kommer, slik som i dag.

Tigerstaden er mitt hjem

Ja, nå har jeg flytta. Det var en anstrengende øvelse som jeg håper å slippe i alle fall de kommende fem åra. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har venner som stilte opp og hjalp meg! Uten Frank og Kevin hadde jeg aldri klart det.

Vi ankom torsdag, totalt utslitt etter 27 timer på veien gjennom Finland og Sverige. For første gang på i alle fall 6 år, satt jeg bak rattet. Riktignok var det midt på natta og nesten ingen trafikk. Det var en liten test jeg måtte gjennom for min egen del. Det gikk veldig bra. Å kjøre i tettbygde strøk på mer trafikkerte tider av døgnet er jeg nok ikke klar for ennå. Fordelen med å bo i Oslo er jo at jeg ikke trenger bil til noe som helst.

Det var ikke før i kveld, søndag, at jeg fikk mitt mobile bredbånd til å fungere. Det er mange ting jeg har tenkt at jeg skulle blogge om i dagene som gikk, men nå har jeg selvsagt glemt det. Jeg kommer i alle fall ikke til å beskrive møtet med gynekologen som fortalte meg at hvis Helsetilsynet avslår klagen min, er min eneste redning å få kreft. Oppskrift på hvordan man pådrar seg kreft i eggstokkene mottas med stor takknemlighet!

En hyllest til sterke mennesker

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk.

Antiklimaks

Jeg har gjort det de fleste transmenn gruer seg aller mest til; en gynekologisk undersøkelse. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke grua meg. Først da den var over, etter under 20 minutter, innså jeg at jeg hadde hatt forventninger og håp også, håp jeg ikke turde erkjenne for meg selv.

Jeg stod i pøsregnet utafor bygget der gynekologen holder til og kjente meg skuffa. Innerst inne hadde jeg håpa at han ville ta en rask kikk på innmaten min og si noe sånt som «auda, dette må vi snarest få ut». Men, nei. Ikke denne gangen. Alt så i følge ham ut som det skal. Vel, ikke i følge meg!

Går jeg lenge nok på testosteron uten å få operert ut livmor og eggstokker er det ganske sannsynlig at jeg vil utvikle kreft. Da vil jeg i alle fall bli kvitt uhumskhetene. Skal det være nødvendig å utvikle kreft for å få den behandlinga jeg skal ha?

Forøvrig var gynekologen forståelig nok nysgjerrig, og hyggelig.

Min kropp er en slagmark

Om det skriver Immanuel i dag. Mens jeg nekter å ta det innover meg. Disassosierer meg fra min kropp for ikke å kjenne på følelsene. Orker ikke å ta innover meg at noen mener jeg ikke er meg, at jeg ikke finnes. Aner de hvor kort veien er til faktisk ikke å finnes? Kognitiv dissonans kalles det når de tilbakemeldingene man får fra omverdenen ikke stemmer med den man er. Sånt gjør folk syke. Så i rent selvforsvar fornekter jeg at kroppen finnes. Da slipper jeg å ta livet av den.

Også på en annen måte er kroppen min åsted for en kamp; en kamp mellom østrogen og testosteron. Og selv om cellene mine ennå ikke vet det, kommer testosteronet til å vinne. Den kampen tar jeg helt med ro.

Jeg kjenner ei dame som gikk på østrogen i 8 år uten å få noen operasjoner, noe som førte til testikkelkreft. Jeg har sett filmen om Robert Eads som døde av kreft i kroppsdeler han aldri skulle hatt. Jeg kan ikke annet enn be om at det ikke blir min skjebne.