Du må ikke gjøre alt selv!

I dag har jeg vært på «Don’t do it yourself«. Dette er et nederlandsk konsept basert på utveksling av tjenester mellom kreative mennesker i alle bransjer – gratis. Arrangør var Kreative Oslo.

Jeg dro mest av nysgjerrighet, veldig spent på hva det var. Det viste seg å være ekstremt sosialt, veldig nyttig, veldig inspirerende og ganske krevende. Og veldig gøy.

For min del var nok det største utbyttet å bli kjent med nye mennesker, deriblant en workshoparrangør, en illustratør (som bør få seg nettside) og en selvlært kunstner/designer. Jeg håper at jeg bidro med noe nyttig for minst en av dem også.

Nå er det sånn at jeg liker å gjøre mest mulig selv. Selv om det betyr tap av profesjonalitet av og til. Jeg liker å utfordre meg selv på ting jeg ikke nødvendigvis kan fra før. Sånn sett er jeg kanskje ikke midt i målgruppa. Likevel likte jeg konseptet og håper at det gjentas.

Det finnes også ting jeg vet jeg ikke kan (inkl. det meste man kan tjene penger på). Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å benytte minst en av kontaktene jeg fikk i dag til å løse oppgaver jeg ikke klarer (godt nok).

Samfunnsøkonomiske trans-effekter

Det hender jeg møter argumenter om at samfunnet ikke har noe ansvar for at transfolk får behandling. En del vil ha seg frabedt at deres skattepenger går til dyr behandling av freaks som meg. Det påstås gjerne at hormoner og kirurgi er personlige valg og ikke er nødvendig behandling man har krav på. I tillegg til å være i strid med all medisinsk ekspertise på feltet, har manglende behandling av oss som trenger det også samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Lykkepiller

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt.

Søknadshelvete!

Jeg lurer på hvor mange årsverk norske forfattere bruker på å skrive søknader? Det ville ikke overraska meg om det tilsvarer antall årsverk som brukes på å drive en norsk bykommune. Og betalinga er høyst usikker. Noen av søknadene er dessuten søknader om å få jobbe ræva av seg for knapper og glansbilder, altså prosjektsøknader til f.eks. den kulturelle skolesekken (DKS).

Skrivefaser

Jeg kom over dette morsomme innlegget om skrivefaser og tenkte jeg skulle beskrive mine egne:

1. Kjepphøy. Jeg er verdens beste forfatter (i alle fall Norges beste transforfatter). Intervjuer, opplesninger og foredrag passer bra i denne fasen, siden jeg ikke er redd for noe. Det blir sjelden skrevet noe i denne modusen. Den kan være en tilstand som varer i måneder, gjerne etter gode anmeldelser. Den kan også opptre mer kortvarig (2-5 dager) etter en god skrivedag, og dermed sikre at det blir langt mellom sistnevnte.

2. Tenk om jeg har mista evnen til å skrive bra. Dette utgjør over 50% av tida jeg egentlig skal bruke til å skrive. Jeg er rett og slett altfor redd for hvor dårlig jeg kan komme til å skrive, til å få skrevet noe som helst.

3. Skrive til krampa tar meg. Det er i denne fasen det faktisk blir skrevet noe, som oftest bra. Men hvor bra det er bryr jeg meg ikke om. Derimot er jeg helt inne i skrivinga og enser ikke at klokka går, magen romler, sidene fylles og telefonen ringer. Hvis disse anfalla kom hver dag klokka ti på tolv og ga seg før leggetid skulle jeg vært jublende glad. Dessverre har de en tendens til å dukke opp en halvtime før et viktig møte, like før leggetid og andre umulige tidspunkter. Og slett ikke hver dag, takka være de andre fasene. Men i dag klaffa det.

4. Alt annet må gjøres før skriving. Det er først når jeg setter meg ned for å skrive at jeg kommer på at jeg må spise, betale regninger, gå på butikken, sette på vaskemaskinen (som bråker såpass at jeg ikke får arbeidsro de neste timene) og alt annet tull som man er forventa å gjøre innimellom. For ikke å snakke om at twitteroppdateringer må leses, facebook besøkes, mail besvares og andre moderne fristelser som må tilfredsstilles. Og sånn går nu dagan. I alle fall 40% av dem.

Dette er hovedfasene mine. Det er sjelden jeg leser gjennom noe jeg har skrevet og syns det er elendig. Sånn sett er jeg et unntak; de fleste forfattere er perfeksjonister som aldri syns det de skriver blir bra nok. Heldigvis har jeg en redaktør (Mattis Øybø) som forteller meg hva som er elendig (men på en hyggelig måte) før det kommer på trykk.

Skriveoppgaver

Skriveverksted består for det meste av skriveoppgaver. En skriveoppgave kan brukes for å komme i gang, som et avbrekk fra et skriveprosjekt som går tungt eller som en del av et større prosjekt. Spesielt kan de være nyttige når man bare sitter og stirrer på den blanke sida og ikke aner hva man skal skrive. Det er ikke vanskelig å lage sine egne oppgaver, men det finnes også gode ressurser på nettet.

Røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle

I dag er siste dagen jeg røyker og det skal feires med fest.
I natt leste jeg masse røykeslutt-bøker som jeg har lånt på biblioteket. Ett eller annet sted der stod det at man måtte finne sin måte å røyke på. Da fikk jeg ideen til å skrive min egen «håndbok i røykeslutt for hedonister, selvdestruktive og andre opposisjonelle».

Opposisjonell røyking
Jeg begynte å røyke i opposisjon til alt og alle. Til dels er det også det som har gjort at jeg ikke har slutta før: Ingen skal få bestemme når JEG skal slutte og jeg slutter i alle fall ikke når staten vil! Nå må jeg få inn i hodet at det ikke er særlig revolusjonært å støtte tobakksinduistrien. Jeg fant et veldig bra sitat i «Røykfri» av Annika Dopping: «Vi røyker ikke dritten, vi bare selger den. Retten til å røyke reserverer vi for de unge, de fattige, de svarte og de dumme». Sagt av en direktør i et tobakksfirma. Ønsker jeg å gi pengene mine til sånne folk? Nei, selvsagt ikke.

Jeg har sagt halvveis på spøk at jeg røyker i solidaritet med arbeiderklassen og finnmarkingene. Med FrPs framgang i disse gruppene forsvant mitt siste ønske om å assosiere meg med «folk flest». FrP har fått fordommene mine til å slå ut i full blomst. Jeg er nå en ekte arrogant kulturelitist. Ut fra utdannelse og foreldres yrke tilhører jeg slett ikke arbeiderklassen, men borgerskapet, om ikke embetsstanden. Slik livet mitt er nå tilhører jeg mer filleproletariatet; med ekstremt lav inntekt, ingen jobb og neppe særlig arbeidsevne. Så det er på tide å slutte å flørte med arbeiderklassen. De vil ikke ha meg og jeg vil egentlig ikke ha dem. La oss være ærlige.

Hedonistisk røyking
Man røyker jo fordi det er godt, ikke sant? Det er surt å innrømme det, men det smaker ikke godt lenger. Jeg er blant dem som syntes det smakte godt en gang i tiden, men jeg tror det er lenge siden. Jeg har nok lurt meg selv ganske lenge. Påstanden om at man nyter å røyke står dessuten i motsetning til røyking som selvskading og jeg vet innerst inne at det er det siste som gjelder meg.

Hedonister vil sannsynligvis få ekte utbytte av de røykesluttbøkene jeg har lest, spesielt «Endelig ikke-røyker». Å ta en røyk er ikke egentlig noen belønning, men en straff. Hva straffer du deg selv for?

Ettersom jeg leste i disse anti-røyke-bøkene var det et par ting som stod klart for meg:

• Man blir psykisk avhengig av røyking. Røyken kødder med hodet ditt. Er det noe jeg er redd for, er det jo nettopp at noen skal kødde med hodet mitt, infiltrere tankene mine og forandre min personlighet. Ergo er det eneste fornuftige å slutte.
• Røyking svekker immunforsvaret. Jeg husker jeg så en film om unge gutter i USA som forsøkte å bli smitta av HIV. Det virka ganske uforståelig den gangen. Samtidig har jeg på en måte gjort akkurat det samme selv ved å røyke. Nedtur.

Selvdestruktiv røyking
Jeg har i årevis oppfatta kroppen som min fiende nr. 1. Den lyver om meg, ødelegger livet mitt og er stort sett bare til plage. Jeg vet jo at man ikke kan leve uten en kropp, men jeg har aldri klart å forsone meg med dette faktum. Jeg ser ikke på kroppen som noe som er verdt å ta vare på slik den er. Dette er et ganske grunnleggende problem og gjør at alle helse-argumenter for å slutte å røyke virker mot sin hensikt på meg. Nå har jeg kanskje muligheten til å få en kropp som er verdt å ta vare på. Jeg må bare slutte å røyke først. Men jeg vet ikke om jeg tør å tro at det virkelig skal skje og har virkelig ingen tradisjon for å se på kroppen som noe som er verdt å ta vare på. Så jeg sliter, men burde ha motivasjonen i orden. Røyking er en form for selvskading og det er på tide å slutte.

For alle andre selvdestruktive røykesluttere vil jeg anbefale å søke hjelp for å forsone deg med kroppen før du slutter å røyke. Det har dessverre ikke jeg tid til.

Konklusjon
Jeg er ingen ekte hedonist. Jeg har ikke tid til å akseptere kroppen min (og i mitt tilfelle er det sannsynligvis ikke mulig). Jeg må altså fokusere på at røyking slett ikke er opposisjonelt. Samt de virkningene tobakk har på psyken. Det er nemlig ikke sant at røyking fremmer konsentrasjon. Det var røyking som ødela den i første omgang.

Strategier
Jeg skal lære meg at det er mulig å ta pauser uten å røyke. Jeg trenger pauser, men jeg trenger ikke røyk.
Jeg skal innse at tobakksindustrien ikke er et veldedig formål og ikke verdig min støtte.
Jeg skal minne meg selv på at røyk ikke smaker godt. Det hjelper ikke på konsentrasjonen og kreativiteten – det ødelegger dem.
Jeg skal se med forventning mot at hjernen min blir gift-fri.
Jeg skal visualisere kroppen min slik den blir etter operasjonen og innse at den bygger på den jeg har nå.
Jeg trenger ikke å bli en nyttig samfunnsborger eller helsefrik selv om jeg slutter å røyke. Hvis det er sånn at jeg må ødelegge meg selv, er jeg sikkert kreativ nok til å finne på noe annet.

Sånn, da har jeg utsatt festforberedelsene lenge nok. Og i morgen våkner jeg røykfri.

Hva skal firmaet hete?

Jeg har innsett at det er på tide å opprette et enkeltmannsforetak. I alle fall er det like greit å gjøre det først som sist. Dagfinn mente at det selvsagt burde hete «Framandkar». Det er bare det at det skal ha med etternavnet mitt i firmanavnet. Jeg veit at det er mange som markedsfører firmaet uten eget etternavn, selv om det står i alle registre. Jeg kunne altså registrert «Framandkar Tarald Stein» og så bare brukt «Framandkar». Men det er jo også det at jeg skal skrive flere bøker. Og jeg er ikke sikker på om «Framandkar» er et bra navn på et firma, uansett hvor bra det var på boka.

«Tarald Stein – Foredrag og forfatteri» er selvsagt også en mulighet. Veldig beskrivende for det jeg driver med, men rett og slett kjedelig.

Så slo det meg at etternavnet mitt er veldig anvendelig i en slik sammenheng. Man kan se for seg finurlige (og til dels komiske) firmanavn som «Steinsprang», «Steintavla», «Steinbrudd», «Steinbit», «Steinrøys», «Steinsprut» o.s.v., om nødvendig med bindestrek og horribel orddeling for å tilfredsstille byråkratene. Men er det det jeg vil??!

Derfor spør jeg dere, ærede blogglesere: Hva bør jeg kalle firmaet mitt?